Vi feiret med festmesse, høytidelig prosesjon og grillfest i sommervarmen.

Se flere bilder fra dagen her

Siste søndag var mange tidlig på bena. Fire altre rundt Enerhaugen skulle settes opp og pyntes, grillfesten i hagen måtte forberedes, vaktene som skulle gi prosesjonen en trygg vandring, måtte komme på plass, koret ville ennå øve litt før festmessen osv.

For å allerede leve dette evige liv, må vi ikke isolere oss. Uten kommunion er vi i isolasjon. Eukaristien vil forvandle oss, gi oss den styrken vi trenger, føre oss inn i fellesskapet, inn i kommunionen med andre mennesker. “Lar vi oss forvandle?” spurte p. Ragnar.

Og siden eukaristien er en av våre største mysterier, selve kjernen i vår katolske tro, så kan vi ikke beholde den for oss selv. Vi må bringe denne skatten ut til menneskene. Ikke i ord, men i handling. Vi er Guds medarbeidere. Det er handling!

Eukaristien er noe levende, noe konkret. Vi lærer å bli det som vi tar imot. Det kan og må vi ikke skjule, også derfor forlater vi kirken og går ut med det mest dyrebare vi har.

Kom Hellig Ånd,  
fyll de troendes hjerter med din nåde 
og tenn i oss din kjærlighets ild. 
Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt. 
Og du vil fornye jordens åsyn.

Prosesjonen er et håpets tegn! En liten refleksjon basert på tanker av benediktinerpater Anselm Grün OSB.

Vi mennesker som er med i prosesjonen, vi som tror på Jesus Kristus, har allerede blitt forvandlet ved at Gud i Jesus Kristus har blitt menneske. Det setter oss fri fra trangen å sammenligne oss med andre, det frir oss fra å måtte bevise at vi er bedre og mer vellykket enn andre mennesker rundt oss. Vi går sammen, vi er en enhet, vi kommer fra mange ulike nasjoner og kulturer, alle har vi like verdighet, alle er vi Guds barn. Det gjelder også for tilskuere og naboer, for innbyggere i Oslo, Norge og hele verden.

Kristus gjennomsyrer hele skaperverket med sin Ånd, det bekjenner vi også mens vi følger etter monstransen. Prosesjonen er et håpets tegn: Kristus er til stede i denne verden og i alle mennesker som ofte virker så langt unna Gud. Kristus bor også i mennesker som har vendt seg bort fra ham. Han ønsker å røre ved deres hjerter og bringe dem i kontakt med deres iboende dype lengsel etter det mysteriet som er større enn alt annet: Gud.

Prosesjonen gjør det synlig at vi alle er Kirken, Guds folk på vandring – som det andre Vatikankonsilet har formulert. Vi alle er på vei mot det målet som vil bringe våre liv til fullendelse. Vi er på vei mot Gud, som ene og alene kan stille vår lengsel etter et meningsfullt og vellykket liv.

Så bør vi ønske oss at vi kan se søndagens prosesjon som en konkret vei til å bære Kristus inn i livene til våre medmennesker slik at deres liv kan bli forvandlet og gjennomsyret av Jesu helbredende kjærlighet.

Enhet i mangfold. Tanker fra p. Ragnars preken fra Treenighetssøndag.

Vi har nå lagt bak oss den store pinsehøytiden og nærmer oss igjen det allminnelige kirkeåret med sin grønne farge i liturgien. Men før vi begynner med det, feirer vi to store fester. Vet du, hvilke de er? Jo, Kristi legems- og blodsfest om noen får dager og siste søndag et av de største kristne mysterier: Treenigheten.

I sentrum for oss kristne står nok Jesus Kristus, Guds sønn. Han har levd her på jorden, har gitt sitt liv for oss og har vist oss Guds uendelige kjærlighet og barmhjertighet. Det hører vi om i Det nye testamentet.

Derfor kan vi feire denne dagen, vi kan feire Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Treenigheten er vanskelig å forstå, men vi kan faktisk sammenligne den med oss: Vi består av ånd, sjel og kropp. Disse tre utgjør oss i perfekt enhet. Ingen av dem ville kunne eksistere uten de to andre, med mindre vi som individer vil slutte å eksistere.

Et lignende bilde formidler Paulus da han beskriver Kirken: Vi alle er lemmer av en enhet, kirken. Vi er individer, men virker sammen – se deg rundt her i kirken under messen. Vi er enhet i mangfold. Nettopp det var et stort tema for det andre Vatikankonsilet, og det ble nå tatt opp igjen av den Synodale prosessen. Resultatene av spørrerunden her i menigheten i forbindelse med den Synodale prosessen finner dere på veggen i menighetssalen.

Men husk: Vi må ikke være like, ellers kan det skje at noen blir likere enn andre – og dermed bedre enn andre. Det er en reel fare. Målet er enheten, ikke enigheten eller likheten. Her på jorden får vi en forsmak på enhet med Gud, formidlet av sakramentene. La oss be om at vårt fellesskap er et sted hvor Guds nærvær kan lyse opp i all sin herlighet. Da vil den hellige Treenigheten formidle oss et sant bilde og forbilde av det kristne folk.