Maria Giæver var pedagog. Helseproblemer, bl.a. knytta til ettervirkninger av tuberkulosen, og andre omstendigheter gjorde at hun kom seint i gang med de studiene hun drømte om. Hun bodde og arbeidet i noen år i Tromsø, og flytta til Oslo i 1956. Hun ble cand.mag. i 1967, og fullførte hovedfaget i pedagogikk i 1971. Kort etter ble hun ansatt som høgskolelektor på barnevernslinja på Norges kommunal- og sosialhøgskole, der hun arbeidet fram til hun gikk av med pensjon. Skoleåret 1985-86 hadde hun permisjon fra høgskolen for å jobbe som rektor på St. Sunniva skole – den første rektor i skolens mer enn hundreårige historie som ikke var St. Josephsøster.
Maria Giæver var katolikk. Hun kom i kontakt med den katolske menigheten i Tromsø rundt 1950, og konverterte i 1951. Da hun flyttet til Oslo i 1956 kom hun raskt med i det katolske ungdomsforbundet, og fikk sentrale oppgaver i den såkalte skoleledelsen. Her ble hun en viktig brikke i oppbyggingen av forbundets leir- og ledertreningsvirksomhet. Dette deltok hun i gjennom flere tiår, til langt inn på 80-tallet, og hun fikk stor betydning for mange unge katolikker som opplevde at de ble sett, lyttet til og tatt på alvor. I 1993 ble hun utnevnt til æresmedlem i Unge Norske Katolikkers Forbund (dagens Norges Unge Katolikker) for sin «innsats i skoleledelsen og ledertrening, og som utrøttelig støttespiller».
I mange år bodde Maria på Frogner, og fikk da et nært forhold til dominikanerne i St. Dominikus og dominikanerinnene på Katarinahjemmet. Dette varte livet ut, og i en årrekke feiret hun jul på Katarinahjemmet. På begynnelsen av 90-tallet flyttet hun til Enerhaugen, i nabolaget til St. Hallvard kirke, der hun ble «fast inventar» i søndagsmesser, på kirkekaffe og andre arrangementer. Maria var også opptatt av Kirkens sosiale arbeid, og skrev boka «Hjelpe, lindre og være tilstede» om Fransiskushjelpens historie i forbindelse med organisasjonens 50-årsjubileum i 2006.
Røsse var en venn. Da hun kom med i det katolske ungdomsarbeidet i Oslo på 50-tallet ble hun kjent med Peggy og Hans Bruce, mine foreldre, og det oppsto et nært vennskap som skulle strekke seg over tre generasjoner og mer enn 60 år. Røsse var en barsk dame, som ga klar beskjed om hva hun syntes. Hun var engasjert og tydelig, og interessefeltet var stort – litteratur, fotografi, historie, kirke og religion, og ikke minst lokal- og slektshistorie. Hun delte gjerne sine tanker og meninger om alt som interesserte henne, generøst og med innlevelse – og ofte med en underfundig humoristisk sans. Bak det litt røffe ytre var det et varmt hjerte!
De siste årene var helseutfordringene store, og det siste året bodde hun på Madserud sykehjem, og koronasituasjonen gjorde det etter hvert umulig for andre enn de aller nærmeste å holde kontakt med henne. 21. desember sovnet hun inn, med en slektnings hånd å holde i, og styrket av Kirkens sakramenter. Maria Giæver, Røsse, betydde mye for mange i familie, kirke og yrkesliv, og vil bli savnet. Måtte det evige lys skinne for henne!