Månedlig Arkiv: november 2023
Lyset fra evangeliet
Gud gjør seg kjent i Den hellige skrift, i strålene fra solen og i nattens komme
av Elin Anker
Det liturgiske året eksponerer oss for evangeliets langsomme gjennomlysning. Hvor enn denne formuleringen måtte komme fra uttrykker den en dyp sannhet. Gang på gang hører vi de samme tekstene. Igjen faster vi, igjen markerer vi de spesielle dagene og feirer de store høytidene.
I liturgien møter Ordet oss stadig på nytt. Vi får høre Jesu egne ord, vi får gjenfortalt scenene, vi undres over hvordan Han handler, vi lytter til stillheten i Hans nærvær. Gjentagelsen er vesentlig, ja, en forutsetning for vår åndelige pilegrimsreise.
Snart er kirkeåret omme, det hellige årets sirkel sluttes og vi begynner på nytt.
Parallelt med det liturgiske året skrider naturens årstider. Også de har et budskap til oss. I møte med naturen eksponeres vi om og om igjen for det pave Frans kaller “skaperverkets evangelium”. Han siterer Johannes Paul II som sier at “for den troende er betraktning av skaperverket å høre et budskap, å lytte til en paradoksal og lydløs stemme”.
Og videre: “Ved siden av den egentlige åpenbaring i Den hellige skrift, gjør Gud seg også kjent i strålene fra solen og i nattens komme.” (Laudato Si’ Kap 3.86) Selv minner pave Frans oss betimelig om at “Det er ikke vi som er andre skapningers endelige mål og hensikt. Snarere beveger alle seg fremover mot et felles mål som er Gud, en transcendent fylde hvor den oppstandne Kristus omslutter alt og opplyser alt.” (Laudato Si’ Kap 3.83)
Ukens pave Frans
All fattigdoms mor
Krig er “all fattigdoms mor”, og får særlig konsekvenser for sivile og familier. La oss holde alle anstrengelser i live, slik at fred kan vinne som en gave fra Gud og som et resultat av vår forpliktelse til rettferdighet og dialog.
Pave Frans, november 2023
Foto: CNS photo/Stoyan Nenov
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar
Ikke velg den minste motstands vei!
Guds kjærlighet i oss vil bære frukt! P. Ragnars preken på den nestsiste søndagen i kirkeåret.
Kjære venner, vi nærmer oss slutten av det liturgiske året. Derfor handler lesningene om Herrens komme, de siste ting. Denne teologiske grenen, læren om de siste ting, kalles eskatologi.
Evangelieteksten er den kjente lignelsen om talentene. En mann reiser bort og betror hans formue til sine tjenere. Den ene får fem talenter å jobbe med, den andre to og den tredje én talent.
29 talenter kostet det å bygge templet i Jerusalem. Vi snakker altså om store summer. Én talent tilsvarer 6000 dagslønn. Det vil si, også den tredje som kun fikk én talent, hadde mye penger å forvalte. Det dreide seg virkelig ikke om småtterier. Da er det forståelig at eieren ble sint på ham da han gravde ned denne i jorden.
Mannen som reiser bort, venter lenge med å komme hjem. Han ville gi sine tjenere en sjanse å gjøre noe skikkelig med pengene. De fikk nok tid til å jobbe med saken.
Hvordan har vi forvaltet den gaven vi fikk? Har vi brukt den til det gode? Eller har vi gravet den ned?
Verdensdagen for de fattige – søndag 19. november: Hjelp hverandre!
Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig, da skal Gud aldri vende ansiktet bort fra deg.
I år feires Verdensdagen søndag før Kristi Kongefest. Den dagen fortjener vår oppmerksomhet.
I sitt budskap tar pave Frans utgangspunkt i Tobits bok, en av de deuterokanoniske skriftene. Der heter det: Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig, da skal Gud aldri vende ansiktet bort fra deg.
Hvis vi ser på Jesu liv, han har valgt både åndelig og eksistensiell fattigdom da han vandret på jorden.
Åndelig fattigdom er vårt ønske om å leve med en viss enkelhet og åpenhet og en avhengighet av Gud. Det er grunnleggende. Eksistensiell fattigdom er måten vi lever vår åndelig fattigdom ut gjennom vår eksistens, vår livsstil, de valg vi tar, hvordan vi bruker våre penger og vår tid, hvilke ting som kjennetegner oss og hvor ekte vi er som den personen vi er .
(Howard Gray SJ)
Husk at vi er kalt til å etterfølge Jesus Kristus. Det betyr ikke at vi må kvitte oss med alle eiendeler vi har. Paven gir oss følgende veiledning:
“Hvert menneske har rett til livet, til sin fysiske integritet såvel som til de midler som kreves for å kunne føre et menneskeverdig liv; nemlig mat, klær, hus, hvile, legehjelp, sosiale tjenester”.
Derav følger at mennesket har rett til å bli tatt hånd om i tilfelle av sykdom, invaliditet, tap av forsørger, alderdom, arbeidsløshet, og i det hele tatt hver gang en uten egen skyld blir berøvet det nødvendige., til livets opphold» (Pacem in terris, 6).
Mye politisk og legislativ innsats må til om dette skal bli virkelighet. Folk må ikke gå og vente på hjelp «ovenfra», men hjelpe hverandre.
Vær konkret, vær realistisk
Tobits bok lærer oss å være konkrete i vår handlemåte med og for fattige. Det gjelder å gjenopprette skikkelige mellommenneskelige relasjoner. «Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig» rydder da vei for barmhjertighetens og nestekjærlighetens goder, som gir mening og verdi til hele kristenlivet.
Vår oppmerksomhet og handlemåte må alltid være preget av evangelisk realisme. Det gjelder å finne ut hva andre virkelig trenger, ikke å kvitte oss med vårt overskudd. Det de helt sikkert trenger er «vår menneskelighet, vårt hjerte åpent for kjærlighet».
Bilde: katolsk.no. Den siste delen av teksten er sakset fra artikkelen på katolsk.no