Dagens meditasjon, p. Ragnars preken, 2. søndag i fasten
Kjære venner, Jesus sier til oss: «la ikke hjertet blir grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» Vær frimodige i deres omsorg og bønn for hverandre. Vær ikke redde! Ha tillit til Gud. Fasten er en invitasjon til et møte med Gud ansikt til ansikt. Vi inviteres til å legge vårt eget til side, slik at vi kan la oss bli overveldet av Gud – slik at vi kan følge Hans vilje og ikke vår egen. Det er en invitasjon vi alle kan si ‘ja’ til.
På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste’ – og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene, – han som lar sin sol stå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder. For om dere elsker dem som elsker dere, hva lønn fortjener dere vel for det? Selv tolloppkrevere gjør det samme. Og om dere hilser deres landsmenn, men ingen andre, hva er vel det storartede ved det, – gjør ikke selv hedningene det samme? Men dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» (Matt 5,43-48)
«Hvem er en helt blant heltene? Den som gjør sin fiende til sin venn.» (Abot De-Rabbi Nathan, Midrasch)
Mest av alt strider kjærlighet til fienden mot våre naturlige tilbøyeligheter. Og likevel: Guds vilje er slutten på all fiendtlighet blant mennesker. Men opplever vi ikke gang på gang at vi mislykkes til tross for at vi ærlig prøver å omgås våre fiender på en god måte? Men hva kommer det egentlig av at jeg har fiender (mennesker som jeg føler ikke vil meg vel)? Kan det ikke være at jeg hater noe i meg selv, men ikke liker å se på det og i stedet legge merke til det enda mer hos noen andre – som jeg så avviser? En slik prosess (projeksjon) skjer vanligvis ikke bevisst. Kanskje må vi først lære å elske oss selv, å være gode mot oss selv, slik at vi ikke trenger å hate andre? Forsoningen med en annen person forutsetter forsoningen med oss selv. De som er forsont med seg selv, er Guds barn.
I løpet av fastetiden driver Den hellige ånd oss, som Jesus, inn i ørkenen (Mark 1,12-15). Det er ikke et fysisk sted, men heller en eksistensiell dimensjon der vi i stillhet kan lytte til Guds ord, slik at en virkelig omvendelse kan finne sted i oss. Pave Frans, februar 2021
Foto: cgcatholic.org.au Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den time kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For slik Far har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv, og han har gitt ham myndighet til å holde dom fordi han er Menneskesønnen. (Joh 5, 24-27)
Må Herren Jesus Kristus få en ende på pandemien som alle lider av for tiden.
I de dager tok dronning Ester sin tilflukt til Herren, da hun var grepet av dødsangst. Hun bad til Herren, Israels Gud, og sa: «Herre, du alene er vår konge. Hjelp meg, den ensomme, som ikke har noen annen hjelper enn deg! For en stor fare henger over meg. Fra min tidligste barndom har jeg hørt i min fedrenestamme at du, Herre, tok Israel ut fra alle hedningefolk og våre fedre ut fra alle deres forfedre for å være din arvedel til evig tid, og at du gjorde mot dem alt det du hadde sagt. Kom oss i hu, Herre! Gi deg til kjenne i vår trengsels tid, og gi meg mot, du konge over gudene og herre over enhver makt. Legg de rette ord i min munn når jeg taler til kongen, og vend hans hjerte til hat mot ham som fører krig mot oss, så han og hans likesinnede må bli til intet. Fri oss ut med din hånd og hjelp meg, den ensomme, som ikke har noen annen hjelper enn deg, Herre, du som vet alt.»
Når jeg opplever en stor krise, når alt rundt meg bryter sammen, vil jeg da være i stand til å vende meg til Gud som Ester? Til å bønnfalle ham, skrike, be? “Hjelp meg fordi jeg er alene og har ingen andre enn deg!”
Bakgrunnen til denne lesningen er at jødene i det persiske riket er truet av en planlagt pogrom. Ester er en ung jødisk kvinne som blir kone til den persiske kongen Artaxerxes. Artaxerxes vet ikke om at Ester er jøde. Han har gitt sin guvernør Haman en generell fullmakt som vedkommende har misbrukt for å beordre jødenes utryddelse på en fastsatt dato. Ester vil prøve å få kongen til å omgjøre beslutningen. Det kan hun bare oppnå ved å begi seg selv i livsfare. Det er nemlig ikke tillatt til å oppsøke kongen uten å bli invitert. Den som våger seg inn til kongen uten invitasjon, vil miste livet. Med mindre kongen godkjenner besøket ved å rekke frem sitt gylne septer.
