^{Foto: NTB/Vatican Media, Simone Risoluti}

Gud og mennesket virker sammen. Tanker fra søndagens tekster

Det finnes ikke noe fullgodt svar på disse spørsmål. Det hjelper heller ikke å henvise til at Guds veier er uransakelige (2). Vil vi omgås disse spørsmålene på en god måte, må vi se på vårt eget Gudsbilde og forventningene som er forbundet med dette bildet.

For eksempel: Vi sier at Gud er den Allmektige. Når vi bruker dette bilde, kan det godt hende at det ligger projeksjoner og ønsketenkning i det. Er Gud i denne forstand allmektig, så kan han styre alt og alle. Men åpenbart gjør ikke Gud det. Hvordan er Gud? Hvor finner vi et ekte, et autentisk bilde av Gud?

I slutten av vår lesning står det: «Se, dager skal komme,» lyder ordet fra Herren, «da jeg lar en rettferdig spire vokse frem i Davids ætt. Han skal være konge og råde med visdom og gjøre rett og rettferd i landet.»

For oss kristne er dette utsagn relatert til Jesus av Nasaret. Og da kan vi se på dagens evangelium (3): “Jesus ble grepet av en hjertens medynk med dem, for de var som en fåreflokk uten hyrde. Og han gav seg til å undervise dem om mangt og meget.”

Jesus ser nøden rundt seg og han tar seg av menneskene. Her underviser han. Hos evangelistene Matteus og Lukas tilføyer disse Jesu ord: “Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.”

Å bry seg betyr altså ikke å gjøre alt selv. Det er umulig for mennesker. Men vi er kalt til å gjøre det vi kan. Små ting, daglig. Gud vil bruke oss i sin tjeneste. Og vi er ikke alene. Gud virker gjennom oss og sammen med oss. Guds tilstedeværelse og kjærlighet blir åpenbart i vår menneskelige svakhet. Dette vet Paulus mye om: “Kraften blir fullendt i svakhet.” (4)

En merkelig spenning! Ja, Gud bryr seg. Men ikke ‘ovenfra og ned’, ikke gjennom underfulle inngrep utenfra. Vi mennesker er Guds føtter, hender og lepper.

Ikke Gud alene, heller ikke mennesket alene. Men Gud og mennesket sammen.

^{Tankene er inspirert av p. Walter Mückstein, Bingen, Tyskland. Bilde: freepik.com. Bibeltekster: Jer 23,1-6 (1); Rom 11,33 (2); Mark 6,30-34 (3); 2 Kor 12,9-10 (4)}

Å vende seg bort fra til å vende seg mot

Det er sommer nå og kanskje har vi litt mer tid til ettertanke. Vi fyller ofte vår tid med å lese, høre eller se noe som kanskje ikke hjelper oss med å leve lykkelige liv. Derfor skal vi prøve å publisere under overskriften ‘Visdom for hverdagen’ noen tanker fra ulike kilder som skal hjelpe å finne mer lykke og fred i våre hjerter og i hverdagen. Ordene skal hjelpe til å gi oss sunn, åndelig føde.

Det kan være en enkel rytme til å begynne med. Å vende seg bort fra områder i sosiale medier som har blitt ‘giftige’, usunne for deg og vende deg mot å invitere en ensom nabo på te. Å vende seg bort fra stemmer som bringer skam og skyld til deg eller andre og vende seg mot stemmer som forkynner frihet og helhet og kjærlighet. Å vende seg bort fra sladder og småsnakk; vende seg mot velsignelsens språk…

Begynn med ‘Bort Fra’, og fortsett til du finner ditt ‘For’. Det er en handling av trassig tro. Det vil gi deg noe å støtte deg til. Det vil gi deg en vei å følge.”

Visdommen av de små og ringe. Refleksjon over gårsdagens evangelium.

Tar vi opp tråden fra i går og ser på gårsdagens evangelium, hører vi Jesus si: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små. Ja, Far, slik behaget det deg.»

Igjen er det de små som blir priset salig, lykkelig. I sin preken over denne bibelteksten skrev en benediktinerpater¹:

“Thomas Aquinas sa på slutten av livet at alt han hadde skrevet var halm som kunne brennes. Og han sa at alt vi kan si om Gud er mer ulikt ham enn det vi ikke kan si om ham.

Jesu disipler er enkle mennesker, fiskere og håndverkere, ikke studerte, flinke mennesker. Og Jesus selv er en enkel håndverker. Derfor lurer folk på når Jesus underviser, hvor han har fått denne kunnskapen fra.

Jesus er i konstant kontakt, i konstant forbindelse med Gud, sin Far. Når han taler, taler Gud gjennom ham.

Henvisning var basert på Jesu favorittdisippel, Johannes. Dette var kunnskap oppnådd fra tro og tillit som fylte ikke bare hennes hode og sinn, men også hennes hjerte, hennes sjel. En kunnskap som er tilstrekkelig for et langt religiøst liv.”

¹ Pater Zacharias Heyer, Abtei Münsterschwarzach, Tyskland, i Te Deum, Maria Laach (bilde).