Det var i det femtende år av Caesar Tiberius’ regjering…
Advent – en tid for venting, forventning og håp. Tanker fra p. Ragnars preken på 2. søndag i advent.
Vår tilværelsen handler om tid. Årene går, og vi venter. Hva venter vi på? For eksempel på bedre helse, bedre relasjoner, bedre økonomi og så videre. Tiden blir en håpets tid.
I dagens evangelium blir tiden veldig viktig for evangelisten Lukas. Guds ord kommer til Johannes Døperen. Dette blir et unikt og helt spesifikt øyeblikk. Lukas skriver: Det var i det femtende år av Caesar Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var guvernør i Judea og Herodes landsfyrste i Galilea, hans bror Filip i Iturea og Trakonitis, Lysanias landsfyrste i Abilene, og Annas og Kaifas var yppersteprester – da talte Gud til Johannes, Sakarias’ sønn, ute i ødemarken.
For et viktig moment som introduseres på denne høytidelige måten! Det skaper nytt håp og stor forventning: «Alle mennesker skal se Guds frelse!» Det kommer en sann og rettferdig Herre!
Og så siterer Lukas profeten Jesaja: Først må veien ryddes og stiene må gjøres rette. Hver dal må heves, hvert fjell og hver haug senkes. Hva mener profeten?
Jo, det er de fjell av arroganse og egoisme som vi har bygget opp. Likeledes må de daler av motløshet og fortvilelse forsvinne. Alt dette blir tatt bort i det øyeblikket Herren kommer. Da gis det håp til dem som sulter, både legemlig og åndelig. Skaperverket tas vare på. Det skjer helbredelse i våre relasjoner, i vår egen familie. Lindring kommer dit der folk lider.
I advent venter vi på forvandling. Våre hjerter vil fylles med Guds egen kjærlighet. Største av alt er kjærligheten, men advent er preget av håp og forventning. Av og til er håp kanskje større, i hvert fall like viktig. Uten håp ville ikke kjærlighet være mulig.
La oss be om styrke og utholdenhet for at våre hjerter kan ta imot vår frelser nå og på den siste dagen!