Oslo kommune har forlenget lokale tiltak mot koronavirus t.o.m. 20. mai. Vi kommer med oppdateringer så snart tiltakene endres. Kirken vil være åpen for privat bønn: mandag-fredag kl. 9.30 – 14.00 lørdag kl. 10.30 – 14.00 Besøkende må registrere seg ved inngangen med navn og telefonnummer.
Refleksjon over dagens evangelium Joh 16,5b-11 – Det er til gagn for dere at jeg går bort
På den tid sa Jesus til sine disipler: «Nå går jeg herfra, til ham som har sendt meg, og det er ingen av dere som spør meg hvor jeg går hen. Bare har sorgen fylt deres hjerter, fordi jeg har sagt dere dette. Allikevel er det sant hva jeg sier dere: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For går jeg ikke bort, da kommer heller ikke Talsmannen til dere; går jeg derimot herfra, da skal jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden, åpenbare synd og rettferd og avsløre dens dom. For synden er hos dem som ikke tror på meg; jeg derimot går til Faderen, fordi jeg er rettferdig, og dere ser meg ikke mer. Og hva dommen angår så er denne verdens fyrste allerede dømt.»
Det hender i våre liv at vi kommer til et punkt der det blir veldig klart for oss: Nå må jeg gå! Det er ikke fordi noen har krenket eller såret oss. Nei, vi føler det tydelig at nå må vi fjerne oss, nå må vi gå. Når vi går, tillater vi at noe nytt kan vokse. Ved å trekke oss tilbake åpner vi et rom for det nye som skal spire frem. Uten oss. Men kanskje kan vi ledsage prosessen med sympati og våre gode ønsker fra det fjerne.
Å gå, å ta avskjed, det er ikke lett. Heller ikke når vi føler at det er nødvendig. På denne måten har nok også Jesus opplevd sitt farvel med disiplene. Han visste at han måtte gå for at disiplene kunne finne sine egne livsveier, finne meningen i sine liv. Her skimter vi noe av Jesu menneskelige og guddommelige storhet. Men for å virkelig kunne tåle avskjeden, er det viktig å vite at det finnes påsken, oppstandelsen. Disiplene aner det ennå ikke, deres hjerter er fylt av sorg. De klamrer seg til Jesus og ønske å beholde ham hos seg.
Måtte du i ditt liv forlate et menneske? Eller har noen forlatt deg? Når du har fått litt avstand fra denne hendelsen, hva ville du i dag ønske deg for deg selv eller for den andre? Hvordan kan Gud hjelpe deg i denne prosessen? Hvordan den andre? Fortell gjerne Gud om dine tanker – kanskje svarer Gud?
Dagens refleksjon over en ny minnedag i kirkens kalender – v/p. Ragnar
Johannes De Avila er en velkjent spansk helgen som ble proklamert som kirkelærer av pave Benedikt XVI i 2012. I sine skrifter forkynte han at et åndelig liv alltid begynner med en tro på at Gud er kjærlighet og er forankret i Guds godhet og nåde slik vi ser i Kristi eget liv. Han var en nær venn av Ignatius av Loyola, grunnleggeren av jesuitterordenen. I sin iver etter å reformere kirken i kjølvannet av Tridentinerkonsilet ble han – som så mange andre reformatorer – anklaget for heresi, men gav aldri opp. Tvert imot så forkynte han med enda større iver. En av hans mest kjente tekster er traktaten om Guds kjærlighet til oss: Tractatus de amore Dei erga nos. Her er et kort avsnitt fra en foreløpig uoffisiell oversettelse:
«Og hvis du fremdeles tviler på denne så store kjærlighet, undersøk alle velgjerningene som Gud har skjenket deg, fordi de alle er garantier og vitnemål om hans kjærlighet. Før regnskap over hvor mange alle disse velgjerningene er, og du vil se at uansett hvilke de så er i himmelen og på jorden, slik er både alle ben og sanseorganer i din kropp og de enkelte timer og tidsrom i ditt liv alle sammen Guds velgjerninger.
Undersøk også hvor mange gode råd du har fått, og de goder du har eid i dette liv, og dessuten de farer som du har unnsluppet i dette liv, og de sykdommer og det blodbad som hadde kunnet rive deg bort om ikke han selv hadde befridd deg: De er alle klare tegn på din kjærlighet. Og vend endelig øynene mot hele denne verden som er skapt alene til beste for deg, og som sammen med alle skapninger som finnes i den, viser, forkynner og deler kjærligheten med deg.
Og la oss nå også se hvor stor den kjærlighet er, som oppflammet Sønnen, han som av seg selv ble gitt for oss. Det finnes intet tungemål som er verdig til å uttrykke det! Noen ukyndige og uvitende merker ennå ikke denne kjærligheten som –til dom for dem –fremgår av den elskedes fullkommenhet.»
Refleksjon på 6. søndag i påsketiden: p. Ragnars preken
Tekstene som leses denne søndagen, finner dere her. Andre lesningen står nedenfor (1 Joh 4,7-10).
Mine kjære! La oss ha kjærlighet til hverandre! For kjærligheten springer ut fra Gud, og enhver som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke har kjærlighet, har aldri kjent Gud; for Gud er kjærlighet. Og Gud har åpenbart sin kjærlighet for oss ved å sende sin enbårne Sønn til verden, og slik gi oss livet ved ham. Kjærligheten er altså dette: Ikke at vi elsket Gud – men at han elsket oss og sendte sin Sønn som sonoffer for våre synder.
Våre lesninger denne søndagen har et klart og tydelig tema – et tema som er helt sentralt for hvordan vi skal leve i forhold til hverandre og som samtidig beskriver drivkraften i Guds forhold til hver og en av oss: Kjærlighet. Og det er vår annen lesning i dag som så tydelig gir oss det viktigste faktum om Gud som vi har i bibelen, nemlig at «Gud er kjærlighet». Slik får vi vite at kjærligheten har sitt utgangspunkt i Gud. For oss betyr det at dersom vi skal være slik Gud ønsker, så må kjærligheten også være drivkraften i våre egne liv. For dersom vi elsker noen, så må vi kjenne den personen på godt og vondt. Samtidig, så er det også slik at vi først lærer et menneske å kjenne nettopp gjennom kjærlighet. Slik er det oss mennesker imellom, men slik er det også i vårt forhold til Gud. Vi må vite hvem Gud er for å kunne elske ham. Samtidig er det kun ved å elske Gud at vi lærer ham å kjenne. Kjærligheten kommer fra Gud og kjærligheten leder oss til Gud.
