Refleksjon over dagens evangelium Luk 1,57-66.80 – «Han skal hete Johannes.»

For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren.
Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.»
De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete.
Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham.
Men gutten vokste opp og ble full av åndskraft. Han holdt til i ødemarken, inntil den tid kom da han skulle stå frem for Israel.

I går kveld var kanskje noen av oss ute og feiret Sankthansaften rundt et bål ved vannkanten. Denne kvelden markerer opptakten til Sankthansdagen. Skikken kommer fra jødedommen der dagen begynner med aftenen før. Sabbaten for eksempel begynner hver fredag kveld. Ikke alle i Norge er klare over denne sammenheng når de feirer Sankthansaften. Og hva vet vi om Johannes døperen?

Kanskje dukker det opp et indre bilde av en asketisk mann, mørk med langt hår og skjegg, kledd i kamelhår, ute i ørkenen, som spiser honning og gresshoppere. Det er det bilde som evangelistene har tegnet av Johannes. Johannes er den som skal berede veien for Jesus. Derfor døper han de mange som kommer til ham.

Evangelisten Lukas beretter i første kapitlet om omstendighetene rundt Johannes’ og Jesu unnfangelse. To parallelle og ganske like historier. Erkeengel Gabriel forkynner for Sakarias fødselen til Johannes (navnet betyr: Gud er barmhjertig) og for Maria fødselen til Jesus (navnet betyr: Gud redder). Men reaksjonen til de to er noe forskjellig. Siden Sakarias ikke vil tro på Gabriels budskap, blir han stum.

I dagens lesning hører vi at Sakarias, da han skriver ned navnet til sin nyfødte sønn, får talen tilbake. Etter ni tause måneder! Og hva gjør han da? Jo, han priser Gud – som evangelisten noterer. Dette vekker stor oppmerksomhet hos dem som bor i område. Det er ikke så ofte at noe uvanlig skjer i dette fjellområde og nyhetene sprer seg raskt omkring i fjellbygdene. «De gikk dypt i hjerte på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til.»

Folk på denne tiden og i dette området var åpenbart våkne og regnet med Guds inngripen i deres liv. Det lå en stor forventning i dem om at Messias snart skulle komme. Å leve med en forventning, å regne med Guds komme inn i eget liv, gjør vi det? Hvis ja, så er det en kilde til våkenhet, oppmerksomhet, glede og energi.

I forgårs på Grefsen hos St. Josephsøstrene ble sr. Hedwig-Marie Hergenhahn begravet. Hun har lenge vært vår nabo i St. Hallvard siden hun jobbet i flere år i Fransiskushjelpen på andre side av kirkebakken. Hun døde rolig og stille etter nesten to års sykdom. Hele tiden under sykdommen sa hun til dem som besøkte henne: «Jeg legger mitt liv i Guds gode hender.» Hun hadde nok en forventning og erfaring om at det var den beste plassen hun kunne finne her på jorden.

_{Bilde: freebibleimages. Gamle Sakarias med sin nyfødte søn. I bakgrunnen den voksne Johannes som forkynner i ørkenen.}

Refleksjon over dagens evangelium Matt 7,15-20 – På fruktene skal dere kjenne dem

På den tid sa Jesus til disiplene: «Vokt dere for falske profeter, slike som kommer til dere i saueham, men som i virkeligheten er glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker en kanskje druer av tornekratt, eller fiken av tistler? Nei: Et godt tre bærer god frukt, og et dårlig tre slett frukt. Et godt tre kan ikke gi slett frukt, og et dårlig tre ikke gi god frukt. Og ethvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugd ned og kastet på ilden. Altså: På den frukt de bærer skal dere kjenne dem.»

Falske profeter. Hvordan gjenkjenner vi dem i dag? På fruktene, sier Jesus. Det finnes mange stemmer i dagens samfunn. De sosiale mediene bærer alle slags meninger ut til alle slags folk. De yngre blant oss lytter kanskje til de såkalte influensere, de pessimistiske låner gjerne øre til ulykkesprofetene mens de optimistiske hører heller på dem som lover lykke og velvære.

Wikipedia forklarer: “En influenser (engelsk: influencer) eller påvirker er en opinionsdanner eller annen enkeltperson som ytrer seg offentlig på sosiale medier og i andre kanaler for å påvirke holdninger og handlinger hos lesere og tilhengere med samme interesser. Betegnelsen blir særlig brukt i reklame- og mediebransjen.” Hvilke frukter blir det av slikt? Økt forbruk, et bestemt utseende, en spesiell klesstil, navlebeskuelse? Hvis det skulle være sånt, hjelper slike frukter å føre et ansvars- og meningsfylt liv med bærekraftig (for-)bruk av jordens ressurser?

Og hva med ulykkesprofetene? Bidrar ikke de å fremme følelser av avmakt, håpløshet og/eller aggresjon? Hva med alle konspirasjonsteorier som blomstrer opp og sprer seg? Det ble mange slike i de siste månedene under Coronapandemien. Det motsatte finnes også. Profeter som lover lykke og velvære uten å måtte ta hensyn til noen eller noe – denne kabalen går ikke opp. For begge eksempler gjelder det å spørre seg: Hva er fruktene som blir til? Hjelper de med å føre et ansvars- og meningsfylt liv med bærekraftig (for-)bruk av naturens ressurser?

Den influenser som vi virkelig kan lytte til og stole på, det er Jesus og hans lære, Bergprekenen. De fruktene som han og hans lære bærer, de er sannelig pekepinner til et vellykket liv som gir rom og glede også for våre medmennesker. Hele Bergprekenen er spekket med visdom som vil gi gode frukter når vi følger den. Vi kristne burde lese Bergprekenen ofte, reflektere over den, og prøve å sette den ut i live. Vi kan øve oss hver dag i våre liv.

… og kast ikke deres perler for svin – Refleksjon over dagens evangelium Matt 7,6.12-14

På den tid sa Jesus til disiplene: «Gi ikke hundene det som er hellig, og kast ikke deres perler for svin! De kommer bare til å tråkke dem ned, og vende seg mot dere selv for å rive dere ihjel.
Alt hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem: Der har dere hele Loven og Profetene.
Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til undergangen, og mange er de som slår inn på den. Men trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

Så vidunderlig at Bergprekenen er så full av visdom! Jesus er en ung mann fra et ubetydelig sted i Galilea, langt fra enhver høyskole eller universitet. Men det han forkynner er ‘evig visdom’ som ikke engang en gammel, vis og lærd professor med mange studieår bak seg kunne formulere bedre. Dette er Guds lærdom, den universelle og evigvarende visdommen som leder oss mennesker på veien til et meningsfylt og lykkelig liv.
I dag er det tre tråder som vi vil se nærmere på.

1. «Gi ikke hundene det som er hellig. Kast ikke deres perler for svin.» Det finnes en diskusjon i Norge om vi kristne burde være mer offensive med å fortelle om vårt håp, om det vi tror på. Men Jesus råder å være forsiktig her. Vi burde beskytte våre opplevelser med det hellige, det som har gitt dypt inntrykk i vår sjel. Den hellige Frans har sagt til sine medbrødre: «Forkynn – om nødvendig med ord.» Jo da, Jesus ber oss om å forkynne Det glade budskap, men måten vi gjør det på, må være gjennomtenkt og tilpasset dem vi snakker med. Og de dypeste opplevelsene er kun for dem som har et genuint interesse, et åpent sinn, et åpent hjerte og åpne ører. Ellers blir vi til spott og spe.

2. «Alt hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» Dette betegnes som den gylne regel. Jeg skal handle slik at min neste merker at jeg ønsker at han/hun kan leve lykkelig. Alle store religioner som øser fra kilder med eldgammel visdom, har denne regelen i sine lærebøker. Vi kristne er ikke alene om den, langt ifra. For hele menneskeheten gjelder: Denne ene loven er nok. Tenk hvordan verden ville se ut om vi alle ville følge denne ene regelen!

3. «Gå inn gjennom den trange port, den fører til livet!» Ja, vi alle synes om den brede og behagelige veien som ikke krever altfor mye slit og anstrengelse. Men akk, det er ikke denne veien som fører til liv, mening og lykke. Vi diskuterte et eksempel senest i går. Før vi dømmer, burde vi være klare over våre egne motiver, feil og fordommer. Vi må jobbe med oss selv. Slitsomt det! Det ble også bemerket i en kommentar fra i går: «Sant, men så vanskelig!». Ja, det å følge Jesus betyr at vi alle må ‘ta opp vårt kors’ – hva det enn måtte bety for den enkelte til en bestemt tid. Å følge Jesus er ikke lett, men han fører oss til et lykkelig og meningsfylt liv i fellesskap med ham og Gud. Et liv som varer evig og som ikke tar slutt når vi dør.

Refleksjon over dagens evangelium Matt 7,1-5 – Få først bjelken ut av ditt eget øye

På den tid sa Jesus til disiplene: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For den dom dere feller over andre, skal bli felt over dere selv, og med det mål dere bruker til andre skal det også bli målt opp til dere. Et lite rusk i din brors øye ser du, men den bjelken du har i ditt eget, blir du ikke vár! Hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta rusket ut av øyet ditt’ – når du selv har en bjelke i ditt eget? Din hykler! Få først bjelken ut av ditt eget øye, så ser du også skarpt nok til å få rusket ut av din brors».

Vi leser fortsatt bergprekenen. I dag handler det om å dømme, bedre sagt om å ikke dømme. Jesu ord om bjelken i eget øye og rusket i andres øye har fokus på den som dømmer, ikke den som blir dømt. Før jeg dømmer et annet menneske, må jeg først se på mine motiver. Hvorfor mener jeg at jeg må uttale meg negativt om en annen? Jesus ber meg om å ransake meg selv, å ta den tunge veien innover til selverkjennelse og dens konsekvenser.

Vår dom over andre tar ofte nok utgangspunkt i det ytre. Vi ser ikke dypt nok. «Menneskene ser på det ytre, Gud ser på hjertet.» Vi aner ofte ikke hvorfor et menneske er slik eller handler som det gjør. Vi må først gå i den andres sko før vi eventuelt kan uttale oss. Men oftest gjør vi ikke det. Og vi åpner ikke for at den andre får mulighet og/eller evnen til å forandre seg. Vi setter andre gjerne i bås – og derfra er det veldig vanskelig å komme igjen ut av.

Et annet aspekt: Kan ikke jeg ta feil? Kan ikke mine vurderinger være preget av egne interesser og synsvinkler? Kanskje prøver jeg å få fordeler ved å fornedre den andre? Kanskje bruker jeg en avledningstaktikk for å skjule egne feil?

Gud alene er dommeren. Ingenting er skjult for Guds øyne. Alt kommer til lyset. Det burde jeg stole på. Da behøver ikke jeg bruke tid og energi på å dømme selv. Jeg kan fritt og uten forbehold og fordommer leve i godt felleskap med mine medmennesker.

“Utrolig hyggelig å se så mange! Utrolig hyggelig å se dere alle!” sa vår sogneprest p. Ragnar i begynnelsen av messen. Og han gjentok det også i slutten. Det er veldig lenge siden at vi var så mange samlet til messen, i hvert fall mer enn åtte måneder. “For en god del av dere er det den første messen på veldig lenge.” bemerket p. Ragnar.

Får vi håpe at også dere som ikke har fått plass i messen i dag, kan være med på en av de neste søndagene. Og at vi kan bli flere og igjen fylle kirken helt – etterhvert.