Det feires messer (og kirkekaffe) til vanlig tid i St. Hallvard kirke og vi ser fram til å se deg!
Kirkerommet er åpent for privat bønn: mandag-fredag fra kl. 7.30 og stenges etter kveldsmesse kl. 18 eller 19 lørdag fra kl. 10.30 og stenges etter kveldsmesse kl. 19 andre tider for helligdager
Skriftemål og samtale med prest avtales individuelt.
Dersom du kommer til kirken ber vi deg om å ta hensyn til dine medmennesker. Pass på håndhygiene og host i albuen. Det er fremdeles antibac-dispensere plassert. Dersom du har luftveissymptomer eller tegn på sykdom ber vi deg om å være hjemme og eventuelt ta en koronatest. Husk at smittevern er nestekjærlighet i praksis.
Vår kjære sakristian sr. Pauline Nguyen skal avlegge evige løfter lørdag den 20. november kl. 12.00 i St. Olav domkirke. Kom til messen og be til Gud for henne!
Apokalyptisk litteratur vil forberede oss på vår egen død
Vi har passert midten av november. Måneden begynte med Alleghelgens- og Allesjelersdag og emnene ‘de siste ting’ og ‘døden’ kom inn i kirkens liturgi og tekster. Siste søndagens lesninger var preget av dem og p. Ragnar forklarte dem på en gripende måte (se gårsdagens refleksjon).
Førstkommende søndag, 20. november, feires allerede Kristi Kongefest. Denne festen markerer slutten av kirkeåret. Det nye kirkeåret begynner søndagen etter med 1. søndag i Advent.
De liturgiske tekstene viser en viss kontinuitet på begge sider av årsskiftet. Tekstene er – særlig i første delen av advent – fortsatt preget av apokalyptisk tankegods. Apokalypse betyr ‘å avdekke noe’, ‘å ta bort sløret’ eller ‘å åpenbare’. Apokalyptiske tekster vil vise virkeligheten som den er.
I det nye testamentet regnes Johannes’ åpenbaring (også kalt Apokalypse) og kapittel 13 i Markusevangeliet samt de parallelle kapitler hos Matteus og Lukas som apokalyptisk litteratur.
De apokalyptiske tekstene kan virke skremmende, truende. Men – som p. Ragnar minnet oss om i sin preken på siste søndag – Gud er der. Den hellige Ånd er alltid med oss og leder oss. Vi har god grunn til tillit og håp.
Den apokalyptiske litteraturen vil altså ikke skape frykt, men vil føre oss til en større åndelig dybde. I Åpenbaringen prøver Johannes å beskrive hvordan det føles når alt faller fra hverandre. Han ønsker å få folk til å våkne opp og se virkeligheten som den er, å verne om det som varer (som ikke er mennesker eller ting her på jorden), om det som betyr noe.
I kapittel 13 i Markusevangeliet forteller Jesus sine tilhørere at denne verden må forgå. Det er viktig å forholde seg til denne kjensgjerningen. Ellers vil vi se på denne verden med altfor stor alvor eller vi vil prøve å holde fast på alt som finnes, mennesker som ting. Da blir vi ufrie.
Vi tar det ofte for gitt at alt vil vare evig. Men det gjør det ikke. Det 21. århundret, Norge, kapitalismen, våre kirker, våre politiske partier og alt annet vil forgå. Ingenting varer evig. Dette spirituelle budskapet er ganske enkelt, men det er utrolig vanskelig for oss å fatte.
Den apokalyptiske litteraturen vil hjelpe oss å forberede oss på det som kommer – slik at vi ikke blir så sjokkerte, opprørte eller lamslåtte når noen dør, når noe blir ødelagt, når en katastrofe inntreffer. Igjen: budskapet bør ikke høres som en trussel, men som sannhet.
Vårt store håp er at det finnes noe vi kan holde fast ved, noe som varer evig, noe som er Gud. Guds evighet – den kan vi ikke oppleve fullt ut her på jorden. Gud har satt oss inn i en verden hvor alt forgår (se på naturen omkring oss nå). Alt forandrer seg, ikke noe unntak.
Men forgjengeligheten hjelper oss å forstå at denne verden, at dette livet er en gave. Vi har ikke skapt det. Vi kan ikke fortjene det. Det varer ikke evig. Men mens vi lever, mens vi puster inn og ut, kan vi glede oss over livet, nyte øyeblikket og vite at det er Guds øyeblikk. Hvis vi lever fullt ut i det øyeblikket, så gjør vi det (forhåpentligvis) med ethvert øyeblikk og blir på denne måten forberedt til himmelen.
Når du våkner om morgenen, husk at det er en kostelig skatt å leve, å ånde og å glede seg. (Marcus Aurelius, romersk keiser, født i 121, døde i 180)
På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Når den store trengselstiden er forbi, da skal solen bli formørket, og månen miste sitt lys, stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal gå av lage. Og da skal de få se Menneskesønnen komme i skyene, i all sin makt og herlighet. Da skal han sende ut sine engler for å samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ende til himmelens ytterste grense... Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal bli stående. Men dagen eller timen vet ingen, hverken englene i himmelen eller Sønnen, bare Faderen.» (Mark 13,24-32)
Søndagens tekster handler om ‘De siste ting’. De handler om tillit og håp. De vil minne oss om at den hellige Ånd alltid er med oss.
Om to uker er det allerede adventstid. Advent er en forberedelsestid. Hva forbereder vi oss på? Visstnok jul, ja. Da feirer vi Jesu første komme som menneske, født i stallen i Betlehem. Men åndelig sett forbereder vi oss i adventstiden på Jesu annet komme. Og det vil skje når vi dør. Mellom Jesu første og andre komme vandrer Gud sammen med oss.
Lesningene i dag: I Daniels bok (Dan 12,1-3) hører vi om erkeengelen Mikael. Han verner folk mens omveltingen foregår. For en trøst! I andre lesning (Hebr 10,11-14.18) hører vi om en gruppe som lider under endetidsfobi. Kristus er lyset som skinner for dem. Evangelisten Markus trøster de første kristne: De rettferdige skal seire. Vi skal se frem til dommedagen. Vi burde ikke være redde.
Vi må se døden i øye. Vi må stå fremfor Gud. Og vi kan være visse om: Guds nåde og barmhjertighet stopper ikke i døden. Skjærsilden er et sted som gir trøst og håp. Det er ikke et mini-helvete med ild og pine. Det finnes smerte i hver form for kjærlighet. Da kan ilden være en god metafor, nemlig for smerten når vi er adskilt fra dem vi elsker.
La oss være godt forberedt!
Bilde: Wikimedia Commons: Vincen Van Gogh – Stjernenatt
Refleksjon over dagens lesning (Vis 7,22-8,1) – Grunnlaget for friheten og bekymringsløsheten av Guds barn
Visdommens ånd er forstandig, hellig, enestående i sitt slag, mangfoldig, fin, lettbevegelig, klar, ren, lys, ukrenkelig, glad i det gode, skarp, virkende, velgjørende, menneskekjærlig, fast, sikker, ubekymret, en som makter alt, våker over alt og trenger gjennom alle de forstandige, rene og fineste ånder.
For visdommen er mere bevegelig enn all bevegelse, den går inn i og trenger gjennom alle ting ved sin renhet. For den er et pust av Guds kraft og en klar utstrømning av den Allmektiges herlighet.
Derfor kan intet urent komme den nær. For den er en avglans av det evige lys, et plettfritt speil av Guds virke, og et bilde av hans godhet. Den er bare én, men den makter dog alt, den er uforandret i seg selv og fornyer dog alle ting; fra slekt til slekt flytter den inn i fromme sjeler og gjør dem til Guds venner og profeter.
For Gud elsker ikke noen uten den som blir hos visdommen. Ja, den er herligere enn solen og overgår et hvert stjernebilde; sammenligner vi den med lyset, finner vi at den står over det, for efter det følger natten, men mot visdommen har ondskapen ingen makt. Den rekker med velde fra den ene ende av verden til den andre, og den styrer alle ting godt.
Er ikke visdommen noe vi alle ville ønske oss? Her beskrives visdommens vesen med dyder og gaver som vi mennesker til syvende og sist streber etter og som gjør oss til Guds barn: hellighet, renhet, godhet, vennlighet, styrke, fri fra bekymring og åndelig bevegelig.
Litt senere leser vi: Gud elsker den som bor sammen med visdommen (Vis 7,28). Å strebe etter visdommen, etter de dydene som er forbundet med den, er altså ensbetydende med å strebe etter Guds kjærlighet.
Visdommen, helligheten og Guds kjærlighet er knyttet tett sammen. Når vi vinner visdommen, så vil vi kjenne Guds kjærlighet. Vi alle ønsker oss å bli elsket – i denne verden, men også i livet som kommer. En lengsel bor i oss som allerede har blitt oppfylt: i vår dåp har himmelen åpnet seg og vi har hørt Guds stemme si til oss: Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær (Mark 1,11).
Vi er Guds elskede barn. I teorien vet vi nok at vi er det, men gjennomsyrer dette også vår hverdag? Hva betyr relasjonen til Gud for oss?
Den hellige Edith Stein (karmelitt, drept i Auschwitz, en av Europas vernehelgener) svarer slik: Å være Guds barn betyr å ta Guds hånd mens du går; å gjøre Guds vilje og ikke følge dine egne ønsker; å overgi alt håp og alle redsler til Gud; å ikke lenger bekymre deg for deg selv og din egen fremtid. Det er grunnlaget for friheten og bekymringsløsheten av Guds barn.
