Men kjærligheten, selv om den i utgangspunktet er både trofast og trygg, kan forsvinne. Derfor sier Jesus til disiplene sine at de må bli eller forbli i Guds kjærlighet. Og metoden for å kunne ta imot eller gi et svar på Guds kjærlighet er klar og tydelig: «Og dette er mitt bud: at dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere». «Elsk hverandre» er et imperativ. Det er ikke valgfritt. Disiplene får beskjed om at de skal ta imot og besvare Guds kjærlighet ved å følge hans bud. Men, der er også et kort og utfordrende tillegg: «… som jeg har elsket dere». Vi skal altså ikke elske hverandre kun som søstre og brødre – med en mellommenneskelig kjærlighet, men med Guds egen kjærlighet (agape). En kjærlighet som er uselvisk, oppofrende og betingelsesløs.
Så, til det store spørsmålet: er dette overhodet mulig? Kan vi mennesker med alle våre begrensninger klare å elske hverandre med Guds egen kjærlighet og ikke kun vår egen? Hemmeligheten ligger i dagens tekst: «dere valgte ikke meg, det er jeg som har valgt dere». Det handler med andre ord ikke om våre meritter, ferdigheter eller evner, men om å være tilgjengelig for Gud. Kjærligheten og vennskapet med Gud blir da virkeliggjort i våre liv med utgangspunktet i ham som er kjærlighetens opphav og ikke oss selv. Det er viktig. For selv om disiplene kunne tale i tunger som folk umiddelbart forstod og utøve mirakler bare ved å nevne Jesu navn, så var de hverken overmennesker eller halvguder. De var helt vanlige mennesker som du og jeg. De var tilgjengelige for Gud.
I sin samtale med Kornelius hører vi Peter si at «Gud gjør ikke forskjell på folk, men han tar imot enhver som frykter ham og handler rett». Dessverre er det ofte slik at vi mennesker veldig ofte gjør forskjell på folk. Og selv om vi vokser til og blir eldre og mer moden i troen, så blir sjansen også større for at vi blir skuffet over oss selv og vår manglende evne til alltid å leve i Guds kjærlighet. Problemet er at vi kanskje har begynt på feil sted. For at jeg skal kunne vokse og leve i Guds kjærlighet må min vandring starte med en betraktning og aksept av at Guds godhet og kjærlighet også er rettet mot meg. Jo mer min takknemlighet over Guds kjærlighet til meg får vokse i mitt eget liv, desto mer kan jeg elske min neste. Gud sørger alltid for nok bevis for at hans kjærlighet er synlig i våre liv. Derfor kan vi vokse i kjærlighet til Gud etter hvert som vi erfarer hans kjærlighet til oss. Og jo mer ufortjent vi erkjenner at den er, desto lettere kan vi elske hverandre.