Det sies ofte at Treenigheten er et forbilde for våre egne liv. Det er et utsagn som jeg alltid har hatt vanskelig med å forstå. Kanskje først og fremst fordi jeg har vært mest opptatt av teologien istedenfor å se mer på hva Treenigheten er i forhold til skaperverket og hver og en av oss.
Her kommer dagens lesninger oss til hjelp. De berører det grunnleggende mysteriet at den Treenige Gud kommer oss mennesker i møte med kjærlighet og barmhjertighet – og ønsker den dypeste form for kommunion. Det betyr at Gud bor i deg som han bor i meg. Det bør hjelpe oss alle til å se oss selv og hverandre i et positivt lys. Du og jeg – vi er Guds hellige bolig. Og det betyr naturlig nok at vi må respektere andre mennesker fordi de også er templer for Den hellige ånd. Så kanskje vi kan si at Treenigheten er et forbilde i alle våre vennskap og relasjoner?
Og akkurat som Gud er Gud kun i en Treenighet, så kan vi kun være hele mennesker når vi er del av en treenighet som består av oss selv, Gud og hverandre – at vi har vår naturlige plass som del av et fellesskap i kjærlighet og likeverd. At dette er en mangelvare har vel neppe vært tydeligere enn det siste året. Vårt samfunn har påny blitt utfordret på sitt «jeg og meg selv»-prinsipp, der individualismen er credo og aggressiv konsumerisme er dens naturlige uttrykk. Da er det kanskje enklere å forstå hvordan våre egne liv skal være et speilbilde av Treenigheten…
Treenigheten utfordrer oss til heller å ta i bruk et «jeg, Gud og min neste»-prinsipp. I ensyklikaen Laudato Si’, om omsorg for vårt felles hjem, skrev pave Frans: «Jeg tror at den hellige Frans er det beste eksempel på omsorg for de sårbare og en integrert økologi som leves i glede og ekthet (…) han var spesielt opptatt av Guds skaperverk og de fattige og utstøtte (…) Han viser oss hvor ubrytelig båndet er mellom omsorg for naturen, rettferdighet for de fattige, delaktighet i samfunnet og indre fred.» Slik viser den hellige Frans oss hva som er grunnleggende for å være menneske. Pave Frans utfordrer oss: «Dersom vi nærmer oss naturen og miljøet uten en slik åpenhet for ærefrykt og undring; dersom vi ikke lenger bruker nestekjærlighetens og skjønnhetens språk i vårt forhold til verden, da vil vår holdning være en herskers holdning, forbrukerens holdning, den nådeløse utnytterens holdning, som ikke klarer å begrense sine umiddelbare behov. I kontrast til dette, dersom vi føler oss tett knyttet til alt som er, da vil nøkternhet og omsorg velle frem av seg selv.»
Den hellige Frans levde i fattigdom og askese. Et radikalt «nei» til å la livet bli et objekt til å brukes og kontrolleres. Når vi nå nærmer oss den nye «normalen» håper jeg og ber at vi våger å utfordre oss selv i forhold til vår livsstil og vårt fellesskap. At vi våger leve et liv som er formet etter den hellige Treenighets eksempel.