Alle er vi åndelige døtre og sønner av disiplene i evangeliet. Vi er åndelige arvinger av kvinnene ved graven. Vi er budbringere av Det glade budskap om at Jesus er oppstått fra døde. Selv om vi ikke har kunnet være sammen i kirken har vi hver for oss vært der hvor disiplene var. Og gjennom det siste året har vi virkelig fått kjenne forskjellen på død og liv, isolasjon og åpenhet, sorg og glede. Vi vet hva oppstandelsens kraft handler om, ikke sant? Dette siste året har vært vårt kollektive opphold i graven og helt sikkert må vi belage oss på å vente litt til, men mer enn noen gang før forstår vi hva Jesus faktisk gjorde for oss.
Det Jesus gjorde gav nytt liv. Det var ingen markering av «tilbake til normalen» for hans disipler eller deres samtid. Det fantes ikke lenger noen «normal» å gå tilbake til. Det folk kjente fra før handlet i stor grad om en normal som ble definert av grådighet, ulikhet, utnyttelse og ufrihet. Oppstandelsen gav grobunn for noe nytt. Muligheten til noe nytt. Håp om noe nytt. Et gledens budskap for alle mennesker av god vilje, ja, hele menneskeheten, og ikke kun en utvalgt gruppe.
Så, kjære venner, la oss glede oss i fellesskap selv om vi sitter hver for oss. La oss takknemlige over den generøsitet som Gud stadig overøser oss med. Og la oss be om frimodighet til å dele.
Kristus er oppstanden! Halleluja! Halleluja!
Ja, han er sannelig oppstanden! Halleluja! Halleluja!