… uten at Gud er med. Refleksjon over dagens evangelium Matt 10,24-33
Frykt ikke dem som nok slår legemet ihjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen. Frykt heller ham som kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna! Selges ikke et par spurver for en skilling? Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke! Og hva dere selv angår, holder han regnskap med hvert hår dere har på hodet. Så vær da ikke engstelige; dere er mer verd enn mange spurver! Altså: Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene. Men den som fornekter meg overfor menneskene, ham kommer også jeg til å fornekte overfor min Far i himlene.» (Matt 10,28-33)
Livet til troende mennesker blir ikke enklere fordi de tror. Svinger og oppoverbakker kan ikke unngås. Det å komme seg forbi veiens hindringer og sperringer er fortsatt besværlig og møysommelig.
Men: Tro og tillit vokser mens troende mennesker er på vei. De som er tett knyttet til Jesus, får en kraft som holder redselen i sjakk. De som tror på Jesus, får mer og mer tillit mens de er underveis gjennom livet. Etter hvert klarer de å gi seg over i Guds gode hender. Resultatet blir at troende mennesker ikke lenger er bekymret for seg selv. De får mer livsmot, overskudd, frihet og glede.
Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 46,1–7.28–30 – Gud kan vende det onde til det gode
I de dager brøt Israel opp med alt det han hadde. Da han kom til Beer-Sjeba, ofret han slaktoffer til Isaks, sin fars, Gud. Da talte Gud til Israel i et syn om natten. «Jakob, Jakob!» sa han. Og Israel svarte: «Ja, her er jeg.» Så sa han: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra til Egypt; for der vil jeg gjøre deg til et stort folk: Jeg skal selv dra med deg dit ned; og jeg skal føre deg opp igjen også. Og Josef skal lukke dine øyne.» Så brøt Jakob opp fra Beer-Sjeba. Israelssønnene satte faren sammen med barna og sine hustruer opp i de vognene farao hadde sendt for å hente ham. De tok også med seg buskapen sin og det gods de hadde samlet i Kanaan. Og så kom de til Egypt, Jakob og hele hans ætt med ham. Sine sønner og sønnesønner, sine døtre og sønnedøtre, hele sin ætt, førte han med seg ned til Egypt. Jakob sendte Juda i forveien til Josef, for at han skulle vise vei til Gosen. Så kom de til Gosen. Da lot Josef spenne for sin vogn og drog til Gosen for å møte Israel, sin far. Med det samme han fikk se ham, kastet han seg om halsen på ham. Han gråt lenge, med armene om hans hals. Da sa Israel til Josef: «Nå kan jeg gjerne dø, siden jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever.»
Igjen har Jakob en gudserfaring om natten. Som ung mann på flukt så han i en drøm stigen mellom himmel og jord (5. juli), som moden mann kjempet han med Gud en hel natt og fikk æresnavnet Israel (6. juli) og nå som gammel mann taler Gud til ham og sender ham til Egypt med hele husstanden og alt han eier. Hver gang får Jakob en spesiell velsignelse av Gud. Denne gang lover Gud å ledsage ham til Egypt. Og føre hele slekten opp derfra igjen. Det blir da Moses oppdrag mye senere.
I Egypt skal Jakob møte Josef, yndlingssønnen, igjen. Han har ikke sett denne sønnen siden han forsvant som ungdom. I alle disse år har Jakob trodd at Josef var død. For et gjensyn! Josef gråter høylytt og Jakob er så lykkelig at han sier: «Nå kan jeg gjerne dø, siden jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever.» Alle hans ønsker er oppfylt. Mer vil og kan han ikke forvente i dette livet.
Jeg blir ganske rørt når jeg leser denne historien. De to, far og sønn, som holdt så meget av hverandre, og ble skilt så tidlig på et så dramatisk vis, de to kan etter mange tunge år igjen omfavne hverandre. Men det var da også menneskelig svakhet som førte til deres adskillelse. Jakob burde nok ikke vist så tydelig at han elsket Josef mest blant sønnene. Og Josef var ung, dum og forfengelig nok til å føle seg smigret og vise det til sine søsken. Disse burde ha vært forstandige nok til å ikke reagere med en så sterk misunnelse på den yngre brorens oppførsel. De ble så hatefulle at de ønsket å drepe Josef. Kun ved en tilfeldighet overlevde han og ble solgt som slave til Egypt.
I den store forsoningen mellom brødrene (lesningen fra i går) tolker Josef disse hendelsene dithen at Gud hadde sin plan med dem. Ja vel? Har Gud en plan med alt som skjer i våre liv, uberegnelige som vi er? Jeg ville si at Gud kjenner oss og vet hva vi gjør. Og at Gud kan vende det onde til det gode. Det har Gud vist i Josefs liv og oss kristne i påskens mysterium, Jesu lidelse, død og oppstandelse. Noe bedre kunne vi ikke forvente av Gud.
Refleksjon over dagnes lesning 1 Mos 44,18–21.23b–29; 45,1-5 – Tilgivelse på sitt beste
I de dager sa Josef til sine brødre: «Jeg er Josef! Er far i live ennå?» Men brødrene kunne ikke svare ham, så forskrekket stod de der foran ham. Da sa Josef til dem: «Kom nå hit til meg!» Og de kom bort til ham. «Jeg er Josef,» sa han, «deres bror, som dere solgte til Egypt. Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.» 1 Mos 45,3-5
Dagens lesning er lang (vi gjengir kun slutten) – og historien om Josef og hans brødre er enda lengre. Den er verdenslitteratur og mangler hverken spenning eller alle menneskelige gode og dårlige sider. Nobelprisvinneren Thomas Mann har skrevet en roman om denne historien, ‘Josef og hans brødre’. Den omfatter fire tykke bind. Anbefalt lesning!
Josef er sønnen til patriarken Jakob. Han er vokst opp i en flokk av tolv brødre, er nest yngst og sin fars yndling. De ti eldre brødrene er misunnelige og da muligheten byr seg, selger de Josef til en karavane som bringer Josef til Egypt. Der gjør Josef etter hvert karriere – med Guds hjelp – fra å være slave til å bli faraos høyre hånd. Det kommer en lang hungersnød, men i forveien har Josef sørget for at det finnes nok mat i Egypt. Derfor kommer hans brødre ned fra Kanaan for å kjøpe korn hos Josef som gjenkjenner dem – men ikke omvendt.
Dagens lesning beskriver en av de store høydepunktene i fortellingen. Den beretter om forsoningen mellom Josef og hans brødre. Den indre veien til forsoning fører alltid gjennom smerte, av og til bunnløs lidelse som man blir utsatt for uten forvarsel. Ofte bygger man deretter opp en indre beskyttelse, en slags mur rundt seg selv, for å ikke bli såret igjen. Denne muren må rives ned så snart det er mulig- for selv å bli fri og for å kunne møte den andre som fritt menneske. Dette gjør Josef her. Og han sier sitt til det som har hendt: «Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.»
Ved å se tilbake på sitt liv kan Josef erkjenne det gode som har vokst ut av det onde, det katastrofale som hans brødre gjorde mot ham. Han kan tilgi av hele sitt hjerte. Ord som disse er med blant det største som har blitt sagt på denne kloden! Bilde: Forsoning mellom Josef og brødrene, freebibleimages.com
Utdrag fra pavens preken på høytiden for Apostlene Peter og Paulus der de nye erkebiskopene mottar sine pallier. Et pallium er et hvitt ullbånd med seks innsydde kors, som paven overrekker nyutnevnte erkebiskoper (metropoliter). Ullet stammer fra to lam som paven velsigner på festdagen for den hellige Agnes (21. januar) året før. Palliene blir vevet av nonner i klosteret Santa Cecilia i Trastevere i Roma.
Pave Frans har fortalt de 34 erkebiskopene som han utnevnte det siste året, at kirkens pastorer «må frigjøres gang på gang fra verdslighet, åndelig ubevegelighet, tvilsomme assosiasjoner med makt og frykt for å bli misforstått. For bare en fri kirke er en troverdig kirke»
Viktige ord – som også ‘vanlige’ troende kan ta lærdom av.
Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 32,22-32 – Israel skal være ditt navn
I de dager stod Jakob opp en natt, tok sine to hustruer, de to trellkvinnene og de elleve sønnene og gikk over vadet ved Jabbok. Han tok og satte over elven, og alt det han eide, førte han også over. Jakob var nå alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham, helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over Jakob, gav han ham et slag over hofteskålen, så den gikk av ledd mens de kjempet. Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr.» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob,» svarte han. Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Da bad Jakob: «Kjære, si meg ditt navn!» Han svarte: «Hvorfor spør du efter mitt navn?» Så velsignet han ham der. Jakob kalte stedet Pnuel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» Med det samme han kom forbi Pnuel, rant solen. Og han haltet på hoften. Derfor er det så den dag i dag at israelittene aldri spiser den senen som ligger på hofteskålen, fordi han gav Jakob et slag på hofteskålen, over hoftesenen.
I går møtte vi den unge Jakob som møter Gud i drømmen. Han flyktet fra sin tvillingbror Esau som han hadde lurt. Jakob fikk sin far Isaks velsignelse istedenfor Esau – som burde ha fått den som den førstefødte. (Navnet Jakob betyr: den som holder i hælen. Da tvillingene ble født, skal Jakob ha holdt Esau i hælen – for å komme forbi ham allerede da.) Mange år har gått siden. Jakob har bodd og tjent hos sin onkel Laban i Harran og fått seg to koner og elleve sønner der. Han har blitt en rik mann. Med hele sin husstand og all sin eiendom bryter han nå opp for å vende hjem. Det vanskeligste som er i vente, er møtet med Esau som han må forsone seg med. Dette møte vil skje neste dag. Elven Jabbok er grensen til Esaus territorium.
Jakob er urolig. Etter å ha ført hele husstanden over vadestedet ved Jabbok til Esaus land, vender han alene tilbake til den andre elvebredden. Der møter han en mann som han kjemper med hele natten. Jakob aner at det er Gud. Det er hans sjanse: han ber om en ny velsignelse. Det må kjempes fordi velsignelsen fra faren Isak ble til ved et lureri. Den nye velsignelsen, som Jakob får ved morgengry, den har den modne Jakob uredd kjempet for og vunnet seg. For at Jakob ikke skal glemme det, slår Gud ham på hoften. Jakob må halte resten av livet og hvert skritt vil minne ham om denne natten. Gud gir ham et nytt navn: Israel, den som kjempet med Gud.
Vi er ikke Jakob. Men også vi må kjempe med Gud for å finne den riktige veien og for å få Guds velsignelse. Erkebiskopen i Berlin, Heiner Koch, har sagt: «Jeg er ikke ferdig med min tro. Vi som danner kirken,er ikke ferdige med vår tro. Og vi vil aldri bli det.» Vi må lete, vi må kjempe og vi må be om Guds velsignelse for vår vei, som menneske og som kirkens fellesskap.
