Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 1,8-14.22 – Hver sønn som blir født hos hebreerne, skal dere kaste i Nilen
I de dager kom det en ny konge over Egypt som ikke visste noe om Josef. Han sa til sitt folk: «Israelsfolket er nå blitt større og sterkere enn vi. La oss fare klokt frem, så de ikke blir enda tallrikere! For kommer det krig, slår de seg kanskje sammen med våre fiender, strider mot oss og drar fra landet!»
Så satte egypterne fogder over israelittene. De skulle plage dem med tvangsarbeid. Israelittene måtte bygge to byer med lagerhus for farao; det var Pitom og Ramses. Men jo mer egypterne plaget dem, dess flere ble de, og dess mer bredte de seg, så egypterne ble redde for dem. De tvang israelittene til å trelle for seg og gjorde livet surt for dem med hårdt arbeid i leirtakene og teglverkene og med allslags jordarbeid. Alt dette trellearbeidet tvang de israelittene til å gjøre. Da gav farao alle sine folk dette påbud: «Hver sønn som blir født hos hebreerne, skal dere kaste i Nilen; men døtrene skal dere la leve!»
I de kommende ukene får vi lesninger fra Andre Mosebok. I de første 11 kapitlene til Første Mosebok hørte vi om hvordan skaperverket ble til, vi hørte om de første menneskene, Adam og Eva og deres barn, og om syndfloden. Dette er bokens legende-del. Første Mosebok fortsetter med historien om patriarkene Abraham, Isak og Jakob og avslutter med Jakobs sønner og deres ferd til Egypt – med Josef som viktig skikkelse i historien (se refleksjon fra 8. og 9. juli).
Betegnelsene Første til Femte Mosebok ble introdusert av Martin Luther. Parallelt brukes de opprinnelige gammel-greske navn Genesis (Første Mosebok), Exodus (2.), Levitikus (3.), Numeri (4.) og Deuteronomium (5.).
Andre Mosebok begynner med utviklingen etter at Josef er død. Israelittene blir til en stor ætt i Egypt. Siden de beholder sine egne skikker og spesielt sin tro på den ene Gud, lar de seg ikke så lett integreres i den egyptiske befolkningen. Etter hvert blir de sett på som en trussel mot egypterne. De blir undertrykt, trakassert og gjort til slaver. Denne negative utviklingen når sitt klimaks ved at alle nyfødte sønner skal druknes i Nilen. Dette ville bety slutten for israelittene som folkegruppe i Egypt.
Israelittene må komme seg ut av landet for å berge livet og sin egenart. Andre Mosebok beskriver denne utvandringen, denne eksodusen. Som for så mange andre folkevandringer og migrasjoner, er nøden grunnen til at mennesker forlater sine hjemsteder. Israelittenes vandring blir Guds store redningsvei som både jøder og kristne minnes den dag i dag. Undertrykkelsen og viljen til å utrydde et helt folk (eller enkelte mennesker) – fordi de mektige er redde for å miste sin makt og innflytelse – er en forbrytelse og kan ikke unnskyldes. Men de undertrykte og marginaliserte har lov til å håpe på Guds helbredende og frigjørende kraft, denne gang som i dag!