Om bønn, erfaring og ord. P. Ragnars preken siste søndag.
Det er en av de vanskeligste erfaringer i livet: å miste en som man er glad i. Det blir savn og sorg. Vi spør oss: Hvor mye kunne ikke vi enda gitt til vedkommende av kjærlighet og omsorg!? Og: Hadde vi bare gjort det i tide!
Under siste nattverdsmåltid begynner disiplene så smått å forstå og se hva Guds kjærlighet er. Det er ikke noe vi kan begripe med vår forstand eller beskrive med ord, det handler om å erfare og å oppleve det. Guds kjærlighet må oppleves!
Da Jesus ga sitt liv, hadde alle forlatt Jesus. Allikevel: disiplene hadde tillit til at dette var Guds vilje. Kjærligheten var der og kunne ikke overvinnes. Det hadde de erfart.
Men: ordene kan komme i veien. Ordene kan til og med gjøre noe vondt enda verre. Å beskrive et mysterium – påskens mysterium – med ord er ikke mulig.
Et eksempel fra dagens evangelium. Det er tatt fra Jesu’ avskjedstaler i Johannesevangeliet. Evangelisten Johannes’ ord er ikke myntet på disiplene. Jesus ber til sin far på vegne av disiplene. Det kan ikke forstås fullt ut uten at mysteriet forsvinner.
Vår bønn skulle også handle om erfaringer. Bønnen skulle komme fra hjertet. Og alle våre sanser skulle være berørt og kan brukes i vår bønn. Bønnen skulle ikke bare komme fra hodet, fra våre tanker.
Apostelen Paulus ber i brevet til Filipperne på følgende vis: Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus!
