Om å planlegge og gjennomføre turen på en god måte – søndagens preken fra p. Tao
Søndag hadde vi p. Tao på besøk i St. Hallvard. Han vikarierte for p. Ragnar og takket sognepresten for at han hadde blitt syk og dermed hadde gitt Tao denne muligheten. P. Tao sa det med et glimt i øyet, og p. Ragnar tar det sikkert ikke ille opp.
I sin preken sammenlignet Tao fastetiden med en vandring. Vandringen må planlegges, det er som med enhver reise. Hva må jeg ta med, hva trenger jeg? Kan jeg håndtere all den bagasjen, eller må jeg kvitte meg med noe?
Fastetiden er en reise med Gud. Hva kan jeg legge fra meg, hva tynger meg? Vrede og sinne kunne være det godt å bli kvitt. Alt som gjør reisen enklere, glede og fred, de vil jeg gjerne ha med meg på reisen. Men jeg trenger Guds hjelp til å få det til.
Og så er det viktig å ikke miste veien og gå seg vill. Hvis vi gjør det, så må vi huske fjellvettreglene, særlig den 8.: Det er ingen skam å snu. Men som vi pleier å forholde oss: La oss gå litt til, rundt hjørne der borte eller opp på denne fjellknaus, da ser vi kanskje veien videre. Og vi går og går og forviller oss totalt.
Det samme gjelder vårt bruk av en GPS: Den sier til oss: Snu! Det gjør vi da jo ikke, vi kjører videre. Til slutt sier GPSen: Rekalkulering – og vi tar en helt annen rute enn planlagt.
Det er viktig å be Gud om hjelp, om rettledning. Den eneste måten å gjøre det på, er å se på korset. Derfor er det så viktig å gå minst én gang i Fastetiden korsveien. (I St. Hallvard har du mulighet på onsdager kl. 10.15 og fredager kl. 17.15.). Når vi ikke nekter å se på korset, når vi ikke legger veien langt vekk fra Golgata, når vi er villige til å snu og gå dit, så finner vi veien gjennom livet sammen med Gud.