Med hele vårt liv, med alle høydepunkter og nederlag som utgjør vår identitet, finner vi et nytt, evig hjem hos Gud.
Denne festen rører ved noe som vi kanskje alle lurer på: Hvordan blir det under og etter døden, hva skjer med oss da? Hva betyr det for oss: oppstandelse fra de døde, opptakelse i himmelen?
Kanskje husker vi apostelen Paulus vanskeligheter med nettopp dette temaet i de unge menighetene i Aten og Korint: Da han forkynte at Jesus hadde blitt oppvakt fra de døde, begynte hans tilhørere å le og vende ryggen til ham. Denne idéen virket altfor rart og mistenkelig. Det var ikke noe de kunne tro på.
Derfor skriver Paulus mer om emnet i sin første brev til Korinterne: Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet (1 Kor 15,51-53).
Det siste basunstøtet er omskrivelsen for tidenes ende. De som da ennå lever, blir forvandlet, «kledd i uforgjengelighet». Paulus regnet absolutt med at Kristi gjenkomst skulle skje mens han ennå levde – og det tok han grundig feil i. Uansett, for alle dem som allerede var døde, gjaldt det at de skulle bli oppvakt fra døden, kledd i udødelighet. Paulus forkynte altså en substantiell forskjell på den materielle, jordiske kroppen og det uforgjengelige, himmelske legeme.
Når det gjelder Maria, så har mange kristne i de første århundrene tenkt omtrent slik: «Det kan ikke være riktig at Jesus Kristus lever i himmelen mens hans mor må vente til tidenes ende for å komme dit.» Denne tankegangen har ført til dagens fest som fra og med 500-tallet ble feiret.
Dette er bakgrunnen for at Pave Pius XII 1950 har kunngjort dogmaen om Marias opptakelse i himmelen. Paven skriver at Maria ble tatt opp i himmelen med legeme og sjel.
Etter fortidens forståelse ble Maria tildelt en nåde som for vanlige mennesker ikke var oppnåelig: de måtte vente til ‘den ‘tidenes ende’ i et slags mellomrom. Denne forståelsen har forandret seg i mellomtiden. Den tyske dogmatikeren Gisbert Grehake skrev 1976 en bok med tittelen ‘Sterkere enn døden’ (Stärker als der Tod). Der påberoper han seg på mange andre teologer og skriver bl.a.:
«Kristne i dag håper at oppstandelsen skjer i døden. Oppstandelsen ikke i den mening at det synlige legeme blir forvandlet. Det senkes ned som lik i jorden eller blir kremert. Oppstandelsen betyr derimot at Gud i døden tildeler mennesket en ny fremtid sammen med dette menneskets konkrete verden og historie. Denne fremtiden kan vi ikke forestille oss, og vi behøver heller ikke det.»
Om Maria sies det at hun er troens mor. Gjennom henne kan vi oppdage hva det betyr å leve og dø som et troende menneske. Det vi feirer i dag er også kilden til vårt håp for vårt liv, inkludert livet etter døden. Med hele vårt liv, med alle høydepunkter og nederlag som utgjør vår identitet, finner vi et nytt, evig hjem hos Gud.
Tankene er bl.a. basert på dagens preken av p. Walter Mückstein, Tyskland