… det er menneskene som har sviktet Gud. Dagens meditasjon over dagens evanglium (Joh 13,21-33.36-38)
Mens Jesus satt til bords sammen med disiplene kom han i sterkt sinnsopprør og erklærte: «Ja, sann mitt ord: En av dere skal forråde meg.» Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente…
Jesus sa: Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere. Dere skal lete efter meg, men som jeg sa til jødene, må jeg nå også si til dere, at dit jeg går, kan dere ikke komme.»
Simon Peter spør ham da: «Herre, hvor går du hen?» Jesus svarte: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå; men du skal følge meg siden.» Peter sier: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg gir gjerne mitt liv for deg.» Jesus svarer: «Du vil gi ditt liv for meg? Akk, du skal sanne mitt ord: Før hanegal har du tre ganger nektet å kjennes ved meg.»
De versene som her er utelatt (Joh 13,23-30), forteller om at Judas er den som forråder Jesus (mer om det i morgen). Men han er ikke alene om forræderi og svikt. Jesus spår i siste setning at også Peter snart vil nekte å kjenne ham. Og alle disipler flykter etter at Jesus har blitt arrestert. (Kun i Johannesevangeliet fortelles det at en av dem, ‘disippelen som Jesus elsket’, stod under korset.)
Charles de Foucauld (1858-1916), en fransk prest, eremitt og martyr formulerer det slik: «Gud har aldri sviktet menneskene; det er menneskene som har sviktet Gud.»
Det er slående at disiplene holder det for mulig at enhver av dem kan bli en forræder. Det heter i vers 22: ‘Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente.’ Det er en voksen og myndig reaksjon. Hver disippel holder det for mulig å selv være den som forråder Jesus. Disiplene vet tilsynelatende om sine egne svakheter, vet at de ikke er helt å stole på. Er det ikke det samme med oss i dag? Er vi villige til å gå med Jesus inn i lidelse og død? Er vi villige til å følge Jesus på denne veien, akseptere vår egen lidelse og død?
Vi nevnte allerede i gårsdagens meditasjon at disiplene er sene til å forstå Jesu vei. Det gjelder også for den tiden etter Jesu oppstandelse. Når disiplene møter den oppstandne, heter det til stadighet: ‘De kunne ikke tro det.’ Selvsagt finnes det en kvalitativ forskjell mellom ‘å ikke kunne tro’ og å fortrenge realiteten fordi man ‘ikke vil tro’. Da Jesus forkynner disiplene at han må lide og dø (Matt 16,13-23), svarer Petrus: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.»
Den Stille Uke konfronterer Jesu disipler med en realitet som de gjerne ville fortrenge. Og dette gjelder nok også oss. Lidelse og død er ikke noe vi gjerne tar inn over oss. Men slik er livet. Vi ser det tydelig i naturens kretsløp. Hvert år. Alt blomster opp, bærer frukt, visner hen og dør. Og blomstrer opp igjen! I døden er livet! Et troende menneske burde egentlig være en person som ikke frykter det som er og det som kommer.