Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 14,5-18 – «Vær ikke redde!»
I de dager fikk egypterkongen bud om at folket hadde flyktet. Da skiftet de sinn, både han og hans menn. «Hva er det vi har gjort,» sa de, «vi som slapp Israel fri fra arbeidet hos oss!» Så spente han for vognen sin og tok sin hær med seg. … Da farao nærmet seg, fikk israelittene se at egypterne kom etter dem. De ble livende redde og ropte til Herren.
Så sa de til Moses: «Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du ført oss bort fra Egypt og gjort dette mot oss? Var det ikke det vi sa til deg: La oss få være i fred; vi vil tjene egypterne! Det er bedre for oss å tjene dem enn å dø i ørkenen». Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå bare fast, så skal dere få se hvordan Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2 Mos 14,5-6.10-14)
Flukten fra Egypt nærmer seg et klimaks: Farao og hele hans hær forfølger israelittene. Klart at de blir livredde, vi ville nok også reagert slik om vi hadde vært med. De mister motet og bebreider Moses. Han får all skyld for at israelittene hadde brutt opp fra Egypt. Men Moses står som et fjell blant dem og beroliger dem: «Stå bare fast, så skal dere få se hvordan Herren frelser dere i dag!»
Kapitel 14 i Andre Mosebok er et eksempel på hvordan to versjoner av samme historie er vevd sammen. Hvis vi leser kapitelet nøye, ser vi flere brudd i tekstflyten. For eksempel (morgendagens lesning): Den ene versjonen forteller at Guds engel i en skysøyle forhindrer at egypterne nærmer seg israelittene. Denne skysøylen hadde hittil beveget seg i foran folket, men flytter seg nå til enden, mellom flyktningene og forfølgere. Gud låser hjulene på faraos vogner. Faraos hær nærmer seg ikke lenger israelittene. Da skjønner farao at Gud kjemper mot dem. Egypterne bestemmer seg for å flykte (versene 19-20.24-25.31) og israelittene er reddet.
I den andre versjonen, som bruker enda mer dramatiske virkemidler, er det Moses som strekker ut sin hånd og vannet blir kløvd. Israelittene vandrer tørrskodd gjennom kløften dannet av vannmasser som står som to vegger til venstre og høyre. For et bilde! Egypterne tror at de kan bruke samme vei, men da israelittene når den andre bredden, strekker Moses ut sin hånd igjen og vannet flyter tilbake. Egypterne drukner. Israelittene er reddet.
Konklusjonen for begge versjoner blir den samme: Israel blir reddet, Gud setter oss fri! Vi kan være stille og betrakte frelsesverket, betrakte Gud som virker for oss. Men det finnes noe som vi må gjøre: Vi må bryte opp, vi kan ikke bli frelst om vi ikke har en lengsel etter å komme oss ut av det som holder oss i lenker. Når vi har en lengsel, når vi ønsker å forandre situasjonen, når vi står opp og beveger oss, da kommer Gud oss til hjelp og strider for oss!