Det var det som Annet Vatikankonsil gjorde – til tross for store vanskeligheter. P. Ragnars preken siste søndag.
Vi mennesker er ikke så ulike hverandre som vi ofte gjerne ville ha det. Vi er preget av felles nevnere: Vi har samme lengsler, drømmer og bekymringer. La oss se på det siste, våre bekymringer. Vi spør: Hva hvis det og det skjer? Da trekker vi gjerne opp linjer til det verst tenkelige – i beste fall kommer vi kanskje på noe som ligger et sted i midten mellom det verste og det beste.
Dette gjelder bekymringer over oss selv eller andre. Tankene kan være bevisste eller ubevisste. Det som er felles: Vi fokuserer heller på bekymringer enn gleder. Hvorfor er det slik?
Ser vi på Kirkens historie, så ble det utviklet en slags tradisjon for å se på bekymringer i tiden etter Augustinus. For kirken var det å opprettholde fred og ro viktigere enn sosiale endringer. Det gjaldt også når disse endringer ville bety mer rettferdighet og velstand for alle mennesker, for vår planet. Fred og ro måtte bevares, koste hva det koste vil! Opprør og revolt ble ikke godtatt av Kirken, også når formålet var å skape en mer rettferdig samfunn.
.
Denne generelle Kirkens holdning ble først forandret under Annet Vatikankonsil. Det er meget interessant å lese historiske beskrivelser hvordan utviklingen under konsilet artet seg. Kurien hadde lagt ned mye arbeid å utarbeide tekster som verdens biskoper skulle godkjenne under konsilet, helst uten forandre på noe. De skulle komme til Roma, undertegne, og reise tilbake til sine bispedømmer. Punktum.
Kurien ønsket sterkt til å beholde status quo, altså den eksisterende tilstanden. Det var ikke så lett for deltakerne å styre unna kuriens utkaster og å få i gang en åpen og diskursiv samtale som skulle føre til konsilets egne tekster. Men etter hvert lyktes de – hele prosessen tok tre år!
Biskopene på konsilet var opptatt av spørsmålene: Hva er kirkens rolle i verden, hva er Kirkens misjon? For biskopene var konsilets mål nemlig ikke å bekrefte tingenes tilstand, men å finne nye veier inn i fremtiden.
Slik ble det: Kirken valgte side! Istedenfor å vende ryggen til all form for reform og forandring, skulle det spørres: Hva er årsaken til urettferdighet som kan lede til uro og krig? Hva gjør vi med kjennesgjerningen at vi har et kollektivt ansvar for at mennesker lider, at det finnes så mye urettferdighet og nød?
Kirken har faktisk forstått: Vi kan ikke søke tilflukt i himmelen for å slippe bekymringer og uro her på jorden.
Kirken har et stort forbilde hvordan å håndtere utfordringer på status quo: Vi må se til Maria og ta imot hennes råd. Maria var uten privilegier, rikdom og anseelse. Marias misjon var som kirkens: Det gjelder å handle her og nå. Det handler om mot til å bygge Guds rike her på jorden! La oss be om mot og styrke til å følge i Marias fotspor!
