Om det presserende behovet for og vanskeligheten å erstatte det teknokratiske paradigme
Med det teknokratiske paradigme følger en teknikk for å kunne eie, herske over og omforme – og idéen om uendelig eller ubegrenset vekst, en idé som begeistrer økonomer, finanseksperter og teknologer (106). Til grunne ligger den feilaktige antagelsen at en ubegrenset mengde av energi og ressurser er tilgjengelig, at det er mulig å fornye dem raskt, og at de negative effektene av utnyttelsen av den naturlige orden enkelt kan avhjelpes.
Vi må akseptere at teknologiske produkter ikke er nøytrale, for de skaper et rammeverk som til slutt vil sette vilkårene for livsstil og styre sosiale muligheter til fordel for interessene til visse mektige grupper. Avgjørelser som synes å være rent instrumentelle, er i realiteten valg om hva slags samfunn vi ønsker å bygge (107).
Ideen om å fremme et annet kulturelt paradigme og bruke teknologien som et rent redskap, er utenkelig. Det teknokratiske paradigme er blitt så dominant at det er meget vanskelig å gi avkall på midlene og enda vanskeligere å bruke dem uten å bli dominert av logikken. Det er blitt motkulturelt å velge en livsstil hvis målsetning i hvert fall delvis er uavhengig av teknologien, dens kostnader og makt til å globalisere og gjøre oss til ‘masse’ (108).
Det teknokratiske paradigme har også en tendens til å dominere økonomi og politikk. Det vises ikke interesse for forsvarlig produksjon, bedre fordeling av rikdom, en mer ansvarlig omgang med naturen eller fremtidige generasjoners rettigheter. Adferden viser at profittmaksimering er godt nok som målestokk.
Vi er altfor trege med å utvikle økonomiske institusjoner og sosiale initiativer som kan gi fattige regulær tilgang til basisressurser. Vi kan ikke henvise nok til hva som er de dypeste røttene til vår nåværende uorden, nemlig den teknologiske og økonomiske vekstens retning, mål, mening og sosiale implikasjoner (109).
En vitenskap som vil komme med løsninger på de store spørsmålene, må med nødvendighet ta i betraktning data fra andre kunnskapsområder, inkludert filosofi og sosialetikk, men dette er en holdning som det er vanskelig å tilegne seg i dag. Det finnes heller ingen genuin etisk horisont som man kan referere til (110).
Den økologiske kulturen … burde være et annet blikk, en tenkning, en politikk, et opplæringsprogram, en livsstil og en spiritualitet som sammen utformer en motstand mot det teknokratiske paradigmets fremmarsj (111). Det er mulig å utvide horisonten. Den menneskelige frihet er i stand til å begrense teknikken. Vi kan stille den i et annet fremskritts tjeneste, et som er sunnere, mer humant, mer sosialt, mer helhetlig (112). Men det blir vanskelig for oss å stoppe opp og gjenvinne dybden i livet (113).
Det som nå skjer, viser oss den presserende nødvendigheten av å lede an i en modig kulturell revolusjon. Det er ubetinget nødvendig at vi setter ned farten og ser på virkeligheten med nye øyne, for å ta i besittelse den positive og bærekraftige fremgangen, men også å oppdage de verdier og høye målsetninger som er blitt kastet over bord av vår hemningsløse stormannsgalskap (114).