Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket – og den private eiendoms rolle
Vi mennesker, sammen med alle verdens skapninger, er skapt av samme Gud og forenet med usynlig bånd, og sammen utgjør vi en slags universell familie, et sublimt fellesskap som fyller oss med hellig, kjærlighetsfull og ydmyk respekt (89).
Selvsagt må vi bry oss når andre levende vesener behandles uansvarlig, men vi skulle først og fremst være opprørt over de enorme ulikhetene som består iblant oss, og hvor vi fortsetter å tolerere at noen ser på seg selv som mer verdige enn andre. Vi legger ikke lenger merke til at noen går til grunne i desperat og fornedrende elendighet uten utsikter til å komme ut av den, mens andre ikke engang vet hva de skal gjøre med det de eier, og i tom forfengelighet stiller til skue sin angivelige overlegenhet og sløser så mye at hvis alle skulle gjøre det samme, ville kloden ødelegges.
Vi tillater i praksis at noen ser på seg selv som «mer menneske» enn andre, som om de var født med større rettigheter.
Hva mer er, når hjertene våre virkelig er åpne for universell enhet, da er intet og ingen utelukket fra denne omsorgen. Følgelig er det også sant at likegyldigheten eller grusomheten mot andre skapninger i verden før eller senere vil innvirke på hvordan vi behandler våre medmennesker. Hjertet er bare ett, og den samme ynkeligheten som fører til mishandling av dyr, viser seg ganske snart i våre relasjoner til andre mennesker (91). Enhver grusom handling overfor en hvilken som helst skapning, er i strid med menneskeverdet.
Vi kan ikke se oss selv som kjærlighetsfulle mennesker hvis det er deler av virkeligheten vi ikke bryr oss om: «Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket er tre temaer som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.» Alt henger sammen!
Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket. Prinsippet om at den private eiendomsretten skal underordnes den allmenne adgang til godene, og som følge av det, alles rett til å bruke av dem, er en gyllen regel i sosial adferd og den sosialetiske ordens grunnprinsipp.
Kirken virkelig forsvarer den private eiendomsretten, men hun lærer ikke mindre klart at det alltid hviler en ‘sosial heftelse’ ved all privat eiendom, så godene kan tjene til det generelle formål som Gud har bestemt for den (93).
Miljøet er et felles gode, hele menneskehetens arv og alles ansvar. Hvis vi gjør noe til vårt eget, er det kun for å administrere det for det felles beste. Hvis vi ikke gjør det, belaster vi vår samvittighet med at vi har fornektet andres eksistens. 20% av verdens befolkning forbruker ressurser i en slik målestokk at de frarøver fattige nasjoner og kommende generasjoner det de trenger for å overleve.
Bilde: Privat hage på Stadlandet (HHM)