I sin preken på søndag gjorde p. Andreas oss oppmerksom på at evangeliets historie om kvinnen som ble tatt i ekteskapsbrudd, ikke handler om selve kvinnen og loven som hun ikke hadde fulgt. Den handler om at Gud er barmhjertig. Her er det to former for ‘lover’ som må ses på.
I det Gamle Testamentet hører vi: Om en mann blir oppdaget mens han ligger med en gift kvinne, skal de dø begge to, både mannen som hadde ligget med henne, og kvinnen selv. Slik skal du rydde det onde ut av Israel (5 Mos 22,22).
Det som loven sier er derfor klar, og faktaene er tilsynelatende også klare. Kvinnen er skyldig. Selv Jesus, som tar rollen som hennes talsmann, kan ikke gjøre noe med det; også han underordner seg Moseloven.
Men Jesus vet i tillegg om en annen lov. Den er mer diffus, men ikke mindre kraftig. Ved å skrive to ganger (!) med fingeren på jorden, indikerer Jesus hva slags lov det er: betingelsene for at vi er fysiske vesener. Vi er alle underlagt denne loven så lenge vi lever, inkludert de skriftlærde og fariseerne, lovkyndige og teologene. Vi er laget av jord, og vi vender tilbake til jorden etter vår død.
Begge lover eksisterer side om side, ingen av dem opphever den andre, og vi bruker hele livet på å forene de to, eller i det minste gjøre spenningen mellom dem utholdelig. Ingen samfunn kan overleve uten lover, men bare ved å erkjenne at vi er jordiske, fysiske, at vi kan forføres og at vi kan føle smerter, kan vi tilgi oss selv og andre og bli hele – helbredede – mennesker.
Det handler altså om barmhjertighet – og vår Gud er barmhjertig uten mål og grenser.
Bilde øverst: P. Andreas hilser menigheten velkommen i foajeen.