P. Ragnars tanker om søndagens tekster
I dagens evangelium presenterer Jesus et lite barn som forbilde. Det er noe rørende i dette. Et barn utstråler uskyld, enkelhet og tillit.
Hva går forut? Disiplene – som vanlig – har kranglet. Hvem er viktigst, hvem er nummer 1? Dette spørsmålet handler om ære, stolthet, misunnelse og berømmelse. Alle disse ting som Jesus nektet å ta hensyn til da Satan prøvde han i ørkenen.
Hva er felles nevneren her? Jo, det er at vår fokus ligger på oss selv. Vi dyrker vår selvopptatthet, vår egoisme.
Samme stoff blir også omhandlet i den andre lesning fra Jakobs brev. Også her påstås det at våre drifter står i veien for et liv med Kristus, særlig misunnelse og selvopptatthet.
Jesus spør sine disipler: «Hva har dere snakket med hverandre om på veien?» Det blir øredøvende taushet. Disiplene skjønte nok at Jesus ikke ville godta deres selvopptatthet og ærgjerrighet.
Hva gjør Jesus? Som sagt, han viser dem et lite barn, slår armene rundt det og sier: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, han tar imot meg og Gud som har sendt meg.»
Dette er sterkt! Tenk på stillingen et barn på denne tid hadde. Da blir Jesu provokasjon ennå tydeligere. Denne gang gjaldt livet til et barn ingenting. Barnedødeligheten var høyt, det fødtes mange barn for at noen få kunne overleve. Et barn var en slags eiendom, ikke en person. Det hadde ingen rettigheter. Det fantes – i motsetning til i dag – ingen forventninger rettet mot et barn.
Det vi går glipp av når vi leser evangeliet på norsk, er et viktig ordspill: På arameisk betyr barn det samme som tjener. Og da faller plutselig brikkene på plass. Disiplene og vi skal være tjenere!
Bryr vi oss om dem som er utenfor? Måtte Maria hjelpe oss å forstå at det å tjene er å vokse i kjærlighet.