… men medisin for alt som er såret i meg.
I skrivende stund, 5. desember, hører vi i dagens evangeliet Jesu jubelrop: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små.»
En tysk benediktinerpater skriver i dag* i en liten refleksjon over denne setningen: Jesus brukte bilder og et språk som kunne forstås av alle. Teologi i dag kan virke meget komplisert og kan bidra mer til å lukke døren til Gud enn å åpne den.
Gjør døren høy, gjør porten vid, synger vi i advent. Jesus har bebreidet fariseerne for å gjøre nettopp ikke dette, døren høy og porten vid. De holdt ofte på med å stenge tilgangen til Gud.
Når jeg, skriver benediktinerpateren, snakker med mennesker om et felles nattverd, så får jeg høre: ‘Men det er jo den samme Gud vi tror på. Og vi alle tror på at Jesus er tilstede i måltidet. Og vi har en stor lengsel etter å delta alle sammen i nattverden. Hvorfor skulle vi da ikke gjøre det?’
Og så gjør disse mennesker det. Det er de ulærde, enkle menneskene som Jesus priser salig. Det er de som Gud åpenbarer seg for.
Tro er ikke en komplisert sak – fordi Gud er enkel. Han leder oss mennesker og viser i våre enkle, enfoldige hjerter hva som er det riktige. Det er de ulærde og enkle som lar sin tro bli helt konkret, her og nå, i de daglige og kjærlige handlingene.
Vår sogneprest avsluttet sin preken på søndag med å sitere fra Paulus brev til korinterne: ‘Kjærlighet tåler alt, den tar aldri slutt.’ Hvis vi har kjærlighet i minne, sa p. Ragnar, så må frykt vike for håp. Vi er aldri alene, vi er ett fellesskap, én familie.
La Gud holde deg trofast. Vi klarer det ikke av egen kraft. La vi Gud slippe til, stole på ham, så vil han forvandle oss. La oss be om styrke, om mot til å være håpets redskaper. Da er vi forberedt til Jesu komme.
* i heftet Te Deum fra benediktinerklosteret Maria Laach, Tyskland
