Refleksjon over dagens evangelium (Luk 17, 11-19) – «Din tro har frelst deg.»
En gang Jesus var på vei opp til Jerusalem, kom han til en landsby; det var i grenseegnene mellom Samaria og Galilea. Der kom det mot ham ti spedalske. De ble stående langt borte og rope efter ham: «Jesus, mester, ha miskunn med oss!» Da han så dem, svarte han: «Gå og vis dere for prestene.» Og mens de var på vei, ble de renset. Men en av dem, straks han så at han ble frisk, vendte om og priste Gud med jubelrop, og kastet seg nesegrus for Jesu føtter og takket ham. Det var en samaritan. Jesus spurte da: «Ble ikke alle ti renset? Eller hvor er de andre ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å takke Gud?» Og så sa han til ham: «Reis deg bare og gå. Din tro har frelst deg.» (Luk 17,11–19)
Hva er det egentlig Jesus mener at de som ble helbredet, skal takke Gud for? Er det ‘bare’ det at de har fått helsen igjen? Det er jo ikke lite, særlig når det gjelder spedalskhet på Jesu tid.
I våre dager blir helsen satt i høysetet. Når vi skriver gode ønsker til jubilanter, mangler ønsket om god helse svært sjeldent. Men hva om noen har god helse, men mangler andre viktige ting i livet? Og hva med alle dem som ikke har god helse, som sitter i rullestolen, som ligger på pleiehjem, som har kroniske sykdommer m.m.?
Jesus har jo egentlig ikke gjort så veldig mye for de ti spedalske. Deres gripende bønn om medlidenhet og barmhjertighet har han besvart med å sende dem til prestene. Det betyr ikke noe annet enn at Jesus oppfordrer dem å henvende seg til de ansvarlige myndighetene som har tilsynet med spedalske, altså prestene i Jerusalems tempel.
Hva kan de vente seg der? Ingenting! Jesu råd er til liten nytte. Spedalske må holde avstand fra friske folk. De må holde seg i karantene, får ikke lov til å tre inn i templet fordi de ble stemplet som urene.
«Gå og vis dere for prestene.» Dette er tabubelagt. Dette motsier alle religiøse regler og lover. Så hvorfor skulle de ti syke begi seg på den lange veien til Jerusalem? Mye ståhei om ingenting?!
Men Jesus vil noe annet. Han vil oppmuntre og styrke de ti spedalske slik at de bryter opp og tar sine liv og skjebner i egne hender. Til det trengs det tillit. Til tross for Jesu skuffende råd om å dra til Jerusalem fornemmer de ti åpenbart noe i Jesu person som gjør at de går av sted.
«Og mens de var på vei, ble de renset.» De sykes tillit blir altså ikke skuffet. Men kun én av dem, attpåtil en ikke-jøde, en samaritan, snur og synes at det er viktigere å takke Jesus enn å få ordnet anerkjennelsen av helbredelsen hos myndighetene i Jerusalem.
Her dukker det kanskje opp lignelsen fra Den barmhjertige Samaritan i vår hukommelse. Denne fortellingen finner vi også hos evangelisten Lukas, noen kapitler før (Luk 10,25-37). Mens levitt og prest ikke hjelper en stakkar i nød (fordi de i så fall ville bli urene), så gjør dette samaritanen – på et forbilledlig vis. I begge fortellingene er det den ‘ikke rett-troende’ som gjør Guds vilje.
Det er veldig provoserende for jøder å få presentert en hedning som forbilde. For oss kristne er det også godt å høre at ikke-kristne kan være ‘bedre kristne’ enn vi er. På fruktene skal treet kjennes, sier Jesus (Matt 7,16).
Tilbake til dagens tekst: Samaritanen hadde erkjent at det var Jesus som helbredet ham. Han «vendte om og priste Gud med jubelrop, og kastet seg nesegrus for Jesu føtter og takket ham.» Og Jesus sa til ham: «Din tro har frelst deg.»
Tro er tillit til Guds barmhjertighet. Troen er en stor gave som vi burde være dypt takknemlige for.
Og vi burde være takknemlige for Guds oppmuntring til å ta vårt liv i egne hender. Å si JA til Guds veier – å gå avsted. Gud er med oss – uansett.
En katolsk, tysk filosof har formulert takknemligheten slik:
Det finnes ikke et mer helhjertelig JA til denne verden enn lovprisningen av Gud som er dens skaper.
(Josef Pieper, 1904-1997)