Trangen til å bygge hytter går nok over. Tanker fra p. Ragnars preken siste søndag.
Kjære venner, denne søndagen byr på mye materiale i lesningene. I evangeliet hører vi om Herrens forklarelse på fjellet med Moses og Elija til stede. Første lesning forteller om at Abraham blir satt på prøve og blir bedt om å ofre sitt eneste barn til Gud. Også det er en fantastisk historie som vi hører igjen i påskenatten.
Og så har vi den vidunderlige teksten av Paulus i andre lesning: ‘Hvis Gud er for oss, hvem kan da være mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men prisgav ham for oss alle, kan han annet enn med ham gi oss del i alle sine gaver?’
Hele tre patriarker dukker opp denne søndagen, Abraham, Isak og Moses. I tillegg til Elija som er den største blant profetene. Det er noe stort som skjer. Det uttrykkes i Guds bekreftelse av sin Sønn på Taborfjellet. Jesus har tatt med seg de tre betrodde disiplene Peter, Jakob og Johannes. Og de hører ordene som allerede ble uttalt under Jesu dåp. Evangelisten Markus formulerer det slik: ‘Ut fra skyen lød en røst: «Dette er min egen sønn, han som jeg har kjær. Lytt til ham!»’
På Tabor styrker Gud Jesus, disiplene og oss på veien til korset. Peter og hans kolleger blir så lamslåtte at de mener at de må gjøre noe praktisk. De foreslår å bygge hytter.
Hva er vår reaksjon på åpenbaringen, på å se Guds herlighet? Husk at hver gang vi mottar Eukaristiens sakrament, blir vi forherliget. Hva får dette oss til å gjøre når vi blir overveldet av Guds nærvær?
Det å skue Gud kan være et kort, kort øyeblikk. Opplever vi det, da må vi gi det videre. Det tvinger oss til å handle.
Hva kjennetegnet de første kristne? Kjærlighet uten forbehold! Dette burde være vår umiddelbare reaksjon.
Trangen til å bygge hytter går nok over når vi har pustet dypt inn og ut, når vi tar oss en liten pause eller når vi tar oss en pust i bakken. Så kan vi begynne å gi videre det vi har erfart.
La oss bruke fastetiden riktig!