Månedlig Arkiv: mai 2021

Refleksjon over dagens lesning Apg 16,1-10 – …for å frelse noen

I de dager kom Paulus til Derbe, og derefter til Lystra. Der var det en disippel ved navn Timotheos, hvis mor var en kvinne av jødisk tro, mens hans far var hellener; brødrene i Lystra og Ikonion gav ham det beste skussmål. Ham ville Paulus ha med videre på ferden. Av hensyn til jødene som bodde der omkring, tok han og omskar ham…
Videre drog de gjennom Frygia og Galaterlandet, efter at den hellige Ånd hadde hindret dem i å forkynne Ordet i Asia. Da de kom henimot grensen til Mysia, prøvde de å dra inn i Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov til det; de reiste da ned gjennom Mysia og kom til Troas. Om natten hadde Paulus et syn; han så for seg en mann, en makedoner, som stod og kalte på ham og bad: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Og fra dette øyeblikk søkte vi skipsleilighet til Makedonia, overbevist om at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der over.

Paulus har vunnet i striden med de jødisk-kristne misjonærene, se lesningen fra siste onsdag. Det er kun få ting som det såkalte Apostelkonsilet påla de nye kristne: ‘Hold dere borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod’ (Apg 15,20). Omskjæringen er dermed ikke forutsetning for å bli kristen.

Paulus er pragmatiker, ikke (lenger) fundamentalist. Det blir tydelig da han får en hjelper med på ferden, Timotheos. Paulus velger allikevel å omskjære ham før han fortsetter sin misjon. Paulus er ikke lenger nødt til det. Men for å ikke støte unødig jødene i områdene der han forkynner budskapet om Jesus, blir det slik. Her vises allerede Paulus’ innlevelsesevne, noe som hjelper ham å nå frem til hjertene til dem han vil kristne. Som han selv sier: «For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen» (Apg 9,22).

Et gullkorn til slutt: «Hvordan kan vi finne sannheten? En gammel jødisk visdomsord lyder slik: I en jødisk menighet ba medlemmene sin rabbi om å preke over temaet ‘sannhet’. Merkelig nok ble det en ganske kort preken. «Enhver sannhet» sa deres rabbi, «har dypest sett tre sider: min side, din side og den rette siden.» (Ruth Lapide, jødisk teolog og historiker)

Refleksjon over dagens evangelium Joh 15,12-17 – Jeg kaller dere venner, ikke tjenere

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Dette er mitt bud: at dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner, dersom dere gjør hva jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre har fore. Nei, dere kaller jeg nå venner; for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gitt dere del i. Ikke så at dere valgte meg; det er jeg som har valgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer. Og alt hva dere da ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Dette er mitt bud til dere: At dere skal elske hverandre.»

Jesus snakker til og med om å gi sitt liv for sine venner. «Ingen har større kjærlighet!» Og det er nettopp det han gjorde: Jesus ga sitt liv for oss – for å vise Guds uendelige kjærlighet til oss. For de fleste av oss sitter det å gi sitt liv nok langt inne. Og knapt noen av oss har nok kommet opp i en situasjon der dette kunne ha vært krevet av oss. Men det å sørge for andre, se deres behov, deres nød, prøve å hjelpe, det har vi nok alle opplevd. Ofte holder det med å gi litt av vår tid og/eller av det vi eier. Vi kan gi noe penger til et godt formål. Vi kan ta en telefon, sitte ved en sykeseng, lytte til en som trenger et åpent øre, trøste, si noen gode ord. Alt dette er god medisin mot egoismen og hjelper på veien gjennom livet sammen med Kristus, han som har valgt oss som hans venner og har gitt sitt liv for oss.

Bispedømmets kateketiske senter har i samarbeid med f. Stephen Wang og medarbeidere i England lansert et troskurs som baserer seg på 20 videoer, hver 20 minutter lang. Det formidles kunnskap, støttet av mange spørsmål som seerne blir invitert å besvare, gjerne sammen med andre troende og/eller søkende.

Refleksjon over dagens evangelium Joh 15,9-11 – «Bli i min kjærlighet!»

I går var spørsmålet: «Hva er kjernen i min tro?» Jesu svar får vi her: «Bli i min kjærlighet!» Hvordan kan vi det? Jesus svarer: «Hold mine bud!» Og hva er Jesu bud? «Elsk Gud og din neste som deg selv!» Så enkelt – så vanskelig.

Ja, er det egentlig så vanskelig? Den som har opplevd menneskelig forelskelse og kjærlighet, vet at den elskede da betyr alt. Paret tar imot hverandre og aksepterer hverandre uten forbehold. De sier til hverandre: «Jeg trenger deg fordi jeg elsker deg.» Dyp glede og takknemlighet ledsager en slik kjærlighet – og stor kraft og energi.

Når menneskelig kjærlighet allerede er så oppløftende og velgjørende, hvor mye større er da ikke Guds kjærlighet? På denne bakgrunnen står det noe helt vidunderlig i dagens evangelium: Jesus tar oss med inn i Guds kjærlighet, inn i dette mysterium mellom ham og Gud i den hellige Ånd! Det betyr at Gud sier til enhver av oss: «Jeg trenger deg, fordi jeg elsker deg!»

Hvis vi kan si ja til Guds kjærlighet, da blir det så mye enklere å ta imot alle mennesker rundt oss. Guds kjærlighet mykner opp alt det som er forherdet i vårt indre, alt som separerer oss fra oss selv og andre. Guds kjærlighet helbreder oss og løfter oss opp. Hvis vi tillater Gud å lege våre sår – ved å ta imot Guds kjærlighet – da blir Jesu bud om å elske Gud, vår neste og oss selv noe helt naturlig, noe som liksom automatisk skjer med og i oss. Det blir til en gave, ikke noe prestasjon eller slit.

Og: Vi kan øve oss i å ta imot Guds kjærlighet. Vi kan prøve å høre Gud si denne setningen til oss: «Jeg trenger deg, fordi jeg elsker deg!» Går det an? Kan vi åpne oss til denne uforbeholdne kjærligheten? Tro på den, akseptere den, svare på den?

Refleksjon over dagens lesning Apg 15,1-6

Lesningen fra Apostlenes gjerninger er spennende og beskriver hvordan en av de første ‘dogmatiske’ stridigheter i den unge kirken oppstår. Den store konflikten i urkirken gjelder spørsmålet: Skal de menneskene som er interessert i kristendommen, bli bedt om å holde den mosaiske loven, særlig omskjæringen? Paulus og Barnabas sier helt tydelig: «Nei! Troen på Jesus Kristus er det sentrale!» Andre jødisk-kristne misjonærer påstår at nettopp omskjæringen må til, ellers kan det ikke bli noe frelse. Etter en heftig debatt blir kontrahentene enige om å legge saken frem for apostlene og presbyterne.

Vi ser her en form for kirkens subsidaritetsprinsipp (nærhetsprinsipp): Stridigheter skal løses helst der de oppstår, på lavest mulige trinn. Hvis det ikke er mulig å oppnå enighet der, så går saken videre et trinn oppover. Den unge kirken hadde kun to trinn på denne tiden, i dag er det noen flere med paven på toppen. Men prinsippet står. Kirkens øverste komité denne gang bestod av apostlene og presbyterne. De skulle avgjøre hvordan troen bæres videre. Allikevel er det imponerende at partene kom fram til denne beslutningen – til tross for at deres tvist var ganske betent. Respekt og åpenhet er viktig for å finne veien – med hjelp av Den hellige ånd.

Hva er kjernen i min tro? Hva er sentralt, hva er en slags ‘pynt’? Hva trenger jeg for at min tro får nok næring og holdes levende? Har jeg i det siste året under lockdown kanskje oppdaget noe nytt som kan hjelpe meg på denne veien?

Til slutt et lite gullkorn av Søren Kirkegard:
Vi behøver ikke å skamme oss over at vi trenger Gud. For dette er fullkommenheten. Og det er det mest sørgelige at et menneske skulle gå gjennom livet uten å oppdage at det trenger Gud.