Refleksjon over dagens evangelium Joh 15,12-17 – Jeg kaller dere venner, ikke tjenere
På den tid sa Jesus til sine disipler: «Dette er mitt bud: at dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner, dersom dere gjør hva jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre har fore. Nei, dere kaller jeg nå venner; for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gitt dere del i. Ikke så at dere valgte meg; det er jeg som har valgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer. Og alt hva dere da ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Dette er mitt bud til dere: At dere skal elske hverandre.»
I går beskrev vi en slags kongevei til å oppfylle Jesu bud «Dere skal elske hverandre.». Men realiteten er ofte en annen. Vi alle er mer eller mindre utstyrt med en god porsjon egoisme som skal garantere oss et komfortabelt liv. Filosofen Immanuel Kant klaget for 200 år siden: ‘Menneskene investerer så mye tid og energi i å bygge sine egne liv. De streber etter å være fri for alle bekymringer. Medmenneskene er i denne streben kun til besvær. Man holder dem på avstand for å kunne vie seg til egne interesser. Slike mennesker ser med en muldvarps egoistiske øyne.» Som vi kanskje vet, ser muldvarper veldig dårlig.
Setningen “Dere er mine venner, dersom dere gjør hva jeg befaler dere” høres jo litt merkelig ut. Hvordan skal det gå sammen, vennskap og befaling? Men det Jesus ‘befaler’, er hans dypeste anliggende, det som utgjør hele hans liv og sendelse. Vi kan slettes ikke være Jesu venn uten å selv leve det som er viktigst for ham: «Elsk hverandre!»
Jesus snakker til og med om å gi sitt liv for sine venner. “Ingen har større kjærlighet!” Og det er nettopp det han gjorde: Jesus ga sitt liv for oss – for å vise Guds uendelige kjærlighet til oss. For de fleste av oss sitter det å gi sitt liv nok langt inne. Og knapt noen av oss har nok kommet opp i en situasjon der dette kunne ha vært krevet av oss. Men det å sørge for andre, se deres behov, deres nød, prøve å hjelpe, det har vi nok alle opplevd. Ofte holder det med å gi litt av vår tid og/eller av det vi eier. Vi kan gi noe penger til et godt formål. Vi kan ta en telefon, sitte ved en sykeseng, lytte til en som trenger et åpent øre, trøste, si noen gode ord. Alt dette er god medisin mot egoismen og hjelper på veien gjennom livet sammen med Kristus, han som har valgt oss som hans venner og har gitt sitt liv for oss.