Månedlig Arkiv: oktober 2021

Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye…

Gårsdagens høymesse. Tilbake til normalen – etter hvert

Så mange hyggelige folk i kirken, det er lenge siden vi har hatt et slikt syn! Og endelig blir det igjen kirkekaffe etter messen, faktisk også etter fromessen kl. 9.30.

Lesningene fra i dag er flotte – dog krevende. I evangeliet hører vi om den rike unge mannen og Jesu bilde av en kamel som lettere går gjennom et nåløye enn et rikt menneske inn i Guds rike. Evangeliet finnes her.

P. Ragnar sa følgende i sin preken: Det finnes en grunnleggende godhet i den unge mannen. Men hans rikdom er et hinder. Derfor ber Jesus ham om å selge alt han eier og så følge Jesus. Jesus gjør det tydelig hvor hindringene ligger, han oppfordrer den unge mannen om ikke å bedra seg selv. Ja, den unge gjør mye godt og riktig, men hva er hans motivasjon? Er det ikke slik at han vil fremstår som vellykket og lydig?

Egentlig tror mange av oss at rikdommen vil sette oss fri. Da ville vi slippe bekymringene som ledsager oss i våre liv. Men er det sant? Er det ikke en bedragelse, en illusjon?

Bildet av kamelen og nåløyet gjør det tydelig: Vi kan ikke oppnå det evige liv basert på de gode ting vi gjør for oss selv. Det evige liv er Guds gave. Vi kan aldri gjøre oss fortjent til det.

Vi må gjøre gode ting, tjenester, uten å tenke på belønning. Ønsket om belønning er et tegn på feil motivasjon.
Vi må våge å elske uten begrensninger, uten å tenke på oss selv.

———————————

I slutten av messen nevnte p. Ragnar den franske rapporten om utstrakt overgrep i landet. P. Ragnar ba oss om å være ærlige og åpne om disse skyggesidene i den katolske Kirken. Og om å be for Kirkens fellesskap.

Pave Frans har kalt offentliggjøring av rapporten et ‘skammens øyeblikk’. Han avviser misbruket på det sterkeste, på lik linje som pave Benedikt i sin tid. Misbruket kan skje fordi det finnes en ukultur i Kirken. Denne ukulturen må endres radikalt. Den har å gjøre med klerikalisme og maktmisbruk. Mens biskoper og prester blir guddommeliggjort, blir legfolk umyndiggjort.

(Redaksjonen: Dette er sterke ord som også setter spørsmålstegn ved vårt eget syn av Kirken, dens tjenere og legfolkets plass i Kirken.)

Ukens pave Frans

Skapningenes lovprisning

Sammen med den hellige Frans priser vi deg, Far, med alle skapninger som du har frembragt med dine mektige hender. De er dine og er fylt av din tilstedeværelse og din omsorg.

Pave Frans på minnedagen for den hellige Frans av Assisi, 4. oktober 2021

Foto: Catholic News Service
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

For meg er Kirken min familie

Igjen har det kommet en nedslående rapport om misbruk av barn og unge – denne gang fra Frankrike. Omfanget av forbrytelsene er ufattelig. Og selvsagt blir det reaksjoner fra omverden. Utmeldinger og spørsmål om hvordan en katolikk kan forbli medlem i Kirken, er blant reaksjonene.

Da er det godt å lese hva den tyske biskop i Limburg Georg Bätzing sier. Bätzing er leder for den tyske bispekonferansen og etterfølger av kardinal Reinhard Marx fra München.

For meg er Kirken min Familie.
Jeg kan ikke melde meg ut der.
Jeg kan ikke forlate Kirken
– fordi jeg er forbundet med henne,
– fordi jeg har mye å takke henne for,
– fordi jeg lider med henne
– og fordi jeg ønsker å forandre henne.

Foto: presse.bistumlimburg.de

Dagens ordspråk

av den hellige Terese av Jesusbarnet, karmelitt og kirkelærer (1873-1897)

I smeltedigelen av indre og ytre prøvelser har min sjel modnet. Som blomsten etter øsende regn strekker jeg meg mot himmelen og fornemmer at ordene fra samle 23 går i oppfyllelsen i meg: Herren er min hyrde.

Foto: katolsk.no

Salme 23:
Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.          
     Han lar meg ligge i grønne enger,
          han leder meg til vann der jeg finner hvile.          
     Han gir meg nytt liv.
          Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.          
     Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.
          For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.          
     Du dekker bord for meg like foran mine fiender.
          Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over.          
     Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager,
          og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.

«Vårt hjemland er Himmelen.»

«Livserfaringen har lært meg at det ikke finnes normale år, og det synes jeg er helt greit.»

… sier biskop Erik Varden som ble bispeviet for ett år siden, 3. oktober 2020. Her følger et utdrag fra artikkelen på katolsk.no

Biskop Erik (47), som har bodd 30 år utenfor Norge, har fortsatt en opplevelse av at Norge er både hjemland og utland. Norge er helt annerledes nå enn det var da han forlot sitt hjemland. For biskop Erik ble det å vende hjem til Norge et kultursjokk. Men han mener at kultursjokket hjelper ham med arbeidet for de flerkulturelle katolske menigheter i bispedømmet.

Hans første år som biskop var preget av koronapandemien. Han sammenligner dette året med eksilerfaringen som vi hører mye om i Bibelen. Og han synes at det er en viktig erfaring som vi ikke burde legge fortest mulig i en skuff – noe som mange nå lengter etter og også gjør.

«Ja, Gud bruker erfaringen av eksilet til å fortelle oss noe … Den erfaringen kan få oss alle til å stille noe viktige spørsmål:
Hvor hører vi hjemme?
Hva er veien som fører dit?
Hvorfor er vi ikke hjemme nå?»
Og enda et spørsmål som sikter på vårt fellesskap: «Hva er forpliktelsene som hører med til å bygge opp vårt felles hjem? Da tenker jeg ikke bare på menigheten som et hjem, men også samfunnet.»

Kanskje kan vi ta oss litt tid i dag for å besvare spørsmålene helt personlig for oss selv?

Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen