Månedlig Arkiv: oktober 2022
Ukens pave Frans
For mye “jeg”
La oss passe oss for narsissisme og ekshibisjonisme, som har sitt opphav i forfengelighet, og som fører også oss kristne til alltid å ha ordet “jeg” på våre lepper. “Jeg har gjort dette, jeg sa det, jeg forsto det”…Der det er for mye “jeg”, blir det for lite Gud.
Pave Frans, oktober 2022
Foto: CNS/Paul Haring
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar
Bønn er medisin for vår tro
Pave Frans om bønnens sentrale rolle i våre liv
«Jesus tilbyr oss et middel for å gjenopplive en lunken tro. Og hva er midlet? Bønn. Ja, bønn er medisin for tro, det er sjelens rehabilitering.
Det må imidlertid være konstant bønn. Hvis vi må gjennom behandling for å bli bedre, er det viktig å følge behandlingsopplegget godt, ta medisinen trofast og regelmessig på rett måte og til rett tid.
Dette er nødvendig i hele livet. La oss tenke på en potteplante: vi må vanne den konsekvent hver dag. Vi kan ikke vanne den og deretter la den stå uten å gi den vann i en uke!
Enda mer med bønn. Vi kan ikke bare leve på sterke øyeblikk med bønn eller sporadiske intense møter, og deretter «gå i dvale». Vår tro ville tørke ut. Vi trenger det daglige bønnens vann, vi trenger daglig tid dedikert til Gud, slik at Han kan gå inn i vår tid, inn i våre liv; vi trenger regelmessige møter der vi åpner våre hjerter for Gud slik at han daglig kan utøse kjærlighet, fred, glede, styrke, håp over oss, og på den måten nære vår tro.»
Pave Frans ~ Angelus 16. oktober 2022
Hvordan be?
Vår holdning er viktig! P. Ragnars preken fra siste søndag.
Jesus bruker direkte tale i søndagens evangelium om fariseeren og tolleren i templet (les her). Han forteller historien «til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på andre».
«To menn gikk opp i templet for å be. Den ene var fariseer, den andre tolloppkrever», forteller Jesus. Fariseeren, en bønnens mann som mange på dagens tid så opp til, trer frem i templet. Fariseeren er kun opptatt av seg selv. Det går klart ut av hans bønn. Han er universets midtpunkt. Han lovpriser seg selv.
Tolleren er den rake motsetningen. Tolloppkreverne på den tid var foraktet siden de jobbet sammen med okkupasjonsmakten, ja, de var til og med hatet av noen. I bønnen viser det seg at tolleren innser: «Jeg strekker ikke til!» Er fariseeren arrogant, så er tolleren ydmyk. Tolleren vet om hans svakheter, han er seg bevisst at han kunne bli et mye bedre menneske.
Det hjelper om vi ville sammenligne oss med den vi egentlig burde være. Hvordan ville Gud ønske at vi var, at jeg var?
Siste søndag hørte vi at det er godt å si til Gud: «Din vilje skje!» Vi sier det faktisk i enhver «Fader Vår». Og det er godt å be om nåden å fornemme Guds vilje for oss.
Det trengs ikke lange fraser. Vår holdning er viktig. Hvis vi går tilbake til fariseeren og tolloppkreveren: Står vi hovmodig i rampelyset og ber om ros fra Gud og mennesker, eller holder vi oss ydmykt i bakgrunnen og ber om Guds barmhjertighet?
Vi burde være som tolleren. Vi burde skjønne at vi ikke makter å gjøre noe godt uten Gud. Vi burde la Gud ta over styringen i våre liv. Gud skal få lov å slippe til, det burde være bønnen på våre lepper og i våre hjerter. Gode Gud, hjelp oss å få det til – mer og mer!
Hva er en synodal Kirke? Pave Frans’ visjon for Kirken (2)
Delta med lidenskap og ydmykhet! Pave Frans’ preken på festdagen for Peter og Paul, 29.06.22
«Hva kan jeg gjøre for Kirken?
Ikke klage over Kirken, men være villig til å tjene Kirken.
Å delta med lidenskap og ydmykhet:
med lidenskap, fordi vi ikke må forbli passive tilskuere;
med ydmykhet, fordi det å være engasjert i menigheten, aldri må bety å stå i sentrum eller vurdere oss selv som noe bedre og hindre andre i å nærme seg.
Det er hva synodal Kirke betyr: alle har sin rolle, ingen er viktigere enn andre.
Det finnes ikke første- eller annenklasses kristne; alle har blitt kalt.»