Et forbilde for oss? Tanker fra prekenen siste søndag av p. Andreas (bl.a.)
Evangelisten Markus forteller en av mange historier om at Jesus helbreder, denne gang en blind mann. Vi hører ikke mye om den blinde. Han holder til i Jeriko og heter Bar-Timeus, sønn av Timeus. Det kan tolkes som sønn av den som er redd. Men Bartimeus er slett ikke redd, i hvert fall ikke da Jesus kommer forbi.
Hele hans håp hviler på Jesus som er på vei til Jerusalem og i ferd til å forlate byen Jeriko. Bartimeus ser sin sjanse og roper høyt etter Jesus. De rundt ham ber ham å tie, men han roper enda høyere. Han lar seg ikke stanse.
Og Jesus hører ham og kaller ham til seg. Bartimeus nøler ikke et øyeblikk, kaster bort kappen og løper til Jesus. Det å la kappen ligge på veien er i seg selv et bilde av stor tillit. Kappen er nødvendig for å overleve, det er det eneste han kunne dekke seg med om natten. Men Bartimeus gir blaffen. Jesus har kalt ham og han springer av gårde.
Jesus spør Bartimeus, ‘Hva ønsker du?’ Og svaret er: ‘La meg få synet igjen.’ Han har altså kunnet se før, han har mistet denne evnen. Kanskje har han også mistet noe mer, for eksempel sin tro, sitt håp. Han har også mistet fellesskapet med de andre som kan se, han har mistet sin plass i samfunnet og sin verdighet.
Men håpet er ennå ikke helt forsvunnet. Jesus kan helbrede ham, det er den blinde overbevist om. Og Jesus skuffer ikke, Bartimeus får igjen synet. I tillegg får han igjen sin verdighet, sin plass i samfunnet, han får også fellesskap og fred i sjelen. Evangelisten forteller: Og Bartimeus fulgte Jesus videre på veien.
Når vi vender oss til Gud med tro og tillitt, kan han hjelpe oss.