Månedlig Arkiv: januar 2025

Avlyst grunnet for få påmeldte – 18.02.25

Det Gud gir, er ment til å deles. Tanker fra p. Ragnars preken fra siste søndag.

Siste søndag var tjuendedag jul. Vi feiret Herrens dåp. Etter den dagen er det vanligvis slutt med juletiden.

Vi kjenner situasjonen. Det er noe stort som skjer, for eksempel et bryllup, og ikke alt går som planlagt. Som det er når store hendelser står for tur. Her skjer det en slags katastrofe på en fest, noe som er utenkelig i katolsk sammenheng: Vertene har gått tom for vin.

Maria, Jesu mor, er blant gjestene. Hun erkjenner situasjonens alvor og går rett til Jesus. Sønnen skal hjelpe – med en gang. Men hun får en blank avvisning: «Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet.»

Maria aksepterer dette ikke. Hun gir tjenerne beskjed: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.» Mødre vet stort sett hvordan de kan håndtere sine motstridige barn. Og så skjer miraklet: Seks store steinkar med vann blir til den beste vinen!

Som Sørlending koser jeg meg gjerne med å beregne, hvor mye vin dette ble. Vil si, på Sørlandet snakker vi om brus. Det er langt mindre farlig. Jesus forvandlet faktisk 600 liter vann, det tilsvarer altså 900 flasker vin! Og dette skjer etter at gjestene egentlig hadde fått nok vin i seg.

Men slik er Gud, utrolig generøs. Slik er Guds kjærlighet for oss mennesker, for hele skapningen. Husk: Det Gud gir, er ment til å deles, og dette gjelder også og spesielt for Guds kjærlighet.

Den som går i forbønn for oss, er Maria. Hun kan gjøre det, hun er mor til Ham som kan virke de store gjerninger. «Gjør som han sier,» forteller Maria oss. Hun hører oss, fordi hun er mor.

Når vi møter lidelser og utfordringer, da kan det være enklere å gå til Maria. Hun er jo en av oss. Hun har også gjennomgått mye. Hun måtte gå på veier hun ikke hadde valgt selv, veier hun ikke var forberedt på. Derfor er hun oss nær.

Maria viser oss hvordan vi kan stole på Gud, hvordan vi kan være trofast. «Gjør som han sier!» La oss be om Marias utholdenhet til å gjøre Guds vilje.

Ingen står utenfor. Tør vi la oss forvandle? Tanker fra p. Ragnars preken på Festen for Herrens Dåp.

Januar er alltid en spennende tid! Hvordan har det gått med våre nyttårsfortsettene, våre nyttårsløftene, måtte det være et eneste eller hele syv? Kanskje har de jo overlevd den 1. uken av det nye året?

Jesus trengte ikke dåpen. Men han viser ydmykhet og solidaritet med oss. I dåpen lar vi oss styrke av Guds nåde, barmhjertighet og kjærlighet, veien til det evige liv åpnes for oss, vi får bekreftelse på at vi er Guds barn, og vi mottar Jesu oppdrag til å forkynne.

Vi har plutselig en person som går denne veien med oss, en ledsager, en venn som er tilstede – alltid.

Dette vennskapets relasjon kan bli forstyrret. Da har vi heldigvis et annet fantastisk sakrament: skriftemålet. Når vi fornemmer at vårt vennskap til Gud har blitt forstyrret av noe vi har gjort, så blir det mulighet for gjenopprettelse ved å vise vår anger i skriftemålet. Igjen kan vi bli Guds skyldfrie barn. Har vi noe på samvittighet, så venter Gud allerede på oss.

Ingen står utenfor. «Mitt barn, jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Tør vi å la oss forvandle?