Ingen står utenfor. Tør vi la oss forvandle? Tanker fra p. Ragnars preken på Festen for Herrens Dåp.
Januar er alltid en spennende tid! Hvordan har det gått med våre nyttårsfortsettene, våre nyttårsløftene, måtte det være et eneste eller hele syv? Kanskje har de jo overlevd den 1. uken av det nye året?
Gud ser heldigvis ikke på hvor flinke vi er. Dette belyser særlig dagens andre lesning. Gud elsker oss av nåde. «For Jesus gav seg selv som løsepenge for oss, for å befri oss fra ondskapens makt, så vi kunne bli rene og være hans eget folk, ivrige etter å gjøre det gode.»
I dag feirer vi Herrens Dåp. Dåpen er det første av de syv sakramentene. Dåpen innvier oss til et liv i den Hellige Ånd. Vi blir født på ny, vi blir ledet på veien til hellighet.
Jesus trengte ikke dåpen. Men han viser ydmykhet og solidaritet med oss. I dåpen lar vi oss styrke av Guds nåde, barmhjertighet og kjærlighet, veien til det evige liv åpnes for oss, vi får bekreftelse på at vi er Guds barn, og vi mottar Jesu oppdrag til å forkynne.
Vi har plutselig en person som går denne veien med oss, en ledsager, en venn som er tilstede – alltid.
Dette vennskapets relasjon kan bli forstyrret. Da har vi heldigvis et annet fantastisk sakrament: skriftemålet. Når vi fornemmer at vårt vennskap til Gud har blitt forstyrret av noe vi har gjort, så blir det mulighet for gjenopprettelse ved å vise vår anger i skriftemålet. Igjen kan vi bli Guds skyldfrie barn. Har vi noe på samvittighet, så venter Gud allerede på oss.
Ingen står utenfor. «Mitt barn, jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Tør vi å la oss forvandle?