I går, første søndag i fastetiden, la p. Andreas ut på en tur til kirker i Follo. Med seg hadde han bønnebok, stola og aske og ark med notene og tekst. Målgruppen var katolikker i kommunene Nesodden, Frogn, Ås og Nordre Follo. De hadde anledning til å motta askekorset utendørs under en Ordets Gudstjeneste. Foran Skoklefall kirke, Frogn kirke, Nordby kirke og Gamle Ski kirke.
Da vi nærmet oss Frogn kirke, lå tåken tett. Plutselig dukket det opp en liten hvitmalt steinkirke med kirkegård og stor parkeringsplass. To biler stod parkert der, prestens og en til. Det var trofaste Vera Olsnes som hadde funnet veien fra Drøbak hit. P. Andreas og Vera to stod øverst på kirketrappene, helt inn til døren for å finne ly for vinden og tåken.
Herren er min hyrde, i hans hånd er overflod. Han lar meg ligge på grønne enger. Han fører meg til vann der jeg får hvile og gir meg nye krefter.
Han leder meg på rette stier, så jeg kan ære hans navn. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, det onde skremmer meg ikke.
For, Herre, du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg. Du dekker mitt bord for fiendens øyne og salver mitt hode med olje. Mitt beger er fylt til randen.
Bare miskunn og det som godt er, skal følge meg alle dager. Og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.
I dag feirer vi Festen for den hellige apostelen Peters stol (Cathedra Petri). Responsoriesalmen (salmen etter første lesning i messen) er salme 23 ‘Herren er min hyrde’. Denne salmen er en av de fineste i salmeboken. Den lover oss hvile, den trøster og styrker. Trøst og styrke – det trenger vi i denne Coronatiden.
For å si det med sogneprestens ord fra prekenen i går: Vi er i en ørken allerede. Pandemien herjer rundt oss. Alt føles så tomt og øde. I denne ørkenen – denne tårenes [eller dødsskyggens] dal – må vi legge alt i Guds hender og stole helt og fullt på Ham. Og han vil være der for å ta vare på oss og reise oss opp.
Vår første lesning i dag er historien om Noas Ark. Det er en flott historie, og hver gang vi ser regnbuen på himmelen får vi en påminnelse om det løftet som Gud gav. Denne syndefloden er hva Paulus ser som et bilde på dåpen. I dåpen vaskes vår synd bort. Og vår dåp blir nærmest et personlig tegn på Guds kjærlighet til oss. Gjennom dåpen utvelger han oss, kaller oss ved navn og forener oss med Seg med et helt spesielt bånd; et bånd som aldri kan ødelegges.
På den tid drev Ånden Jesus ut i ødemarken, hvor han var i førti dager og ble fristet av Satan. Han levde blant de ville dyr; men englene gikk ham til hånde.
Etter at Johannes var kastet i fengsel, kom Jesus til Galilea med evangeliet fra Gud og forkynte: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om, og tro på Evangeliet!»
Jeg har alltid likt å høre disse ordene under utdelingen av askekorset: Vend om, og tro på Evangeliet! For meg ligger det noe hemmelighetsfullt i dem, et løfte, en forventning, et oppbrudd.
Det samme gjelder for setningen før: «Tiden er inne, og Guds rike er nær.» Guds rike, kommet i Jesus Kristus. Også her: noe hemmelighetsfullt, forventning, oppbrudd…
Hva er min rolle i alt dette? Hva er det Jesus vil?
At jeg tror på Ham, Hans glade budskap: Vår Gud er en barmhjertig å nåderik Gud, en som frelser, en som setter fri. Kan det være noe bedre i verden enn å tro på en slik Gud? Kan jeg stole på Jesus at hans ord er sanne? Kan jeg tro på hans Gud? Kan jeg tro…?
Og Jesus ønsker at jeg skal vende om. For meg har det alltid betydd at jeg vender meg bort fra det som er ondt og syndig i mitt liv.
Det var karmelittpresten Reinhard Körner som forklarte ordet ‘metanoia’ (vend om) under en stille retrett og ga det en enda større mening: Vi skal løfte blikket, utvide vår synsvinkel, forandre vår måte å tenke på, inntar et annet ståsted for å se på ting – og personer. Alle – virkelig alle, ikke noe unntak – er vi Guds barn, og vi bor i Guds gode skaperverk.
Virkelig, et glad budskap! «Vend om og tror på Evangeliet!» Noe som ikke er enkelt, men verdt å øve i denne fastetiden.
Dagens meditasjon av Hanneke, søndagsskolekoordinator
Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.
Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg. Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!» Om du tar bort hvert åk hos deg, ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt, om du gir av ditt eget til den sultne og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag. (Jesaja 58.6-10)
Når jeg i tidlig 20-årene jobbet i en ungdomsgruppe med tekster for fastetiden, fikk jeg lest denne teksten med åpne ører og hjerte for første gang. Teksten i Jesaja 58.6-10. De fungerer godt som skriftespeil og er samtidig et «grunnlagsdokument» for det kristne budskapet, det Jesus kaller oss til. Og dette i en tekst skrevet lenge før Jesus ble født. Den viser tilbake til vår jødiske arv og fremover til i dag, der vi er.
– Da skal lyset renne for deg i mørket, og natten skal bli som høylys dag.
