Autor Arkiv: Helga

Siste onsdag, 10. april ble det vårtur for Kontaktklubben. Om våren bør man reise mot syden, ikke sant?

Derfor spurte vi p. Piotr Pisarek i St. Mikael i Moss om han ville ta imot oss. P. Piotr er veldig gjestfri. Det fikk vi allerede erfare da vi besøkte ham 2023 i Askim. Selvsagt fikk vi lov til å komme og feire messen sammen med menigheten. Da vi nærmet oss stedet, stod det allerede Christian, en av menighetens ildsjeler, på vakt ved veien og geleidet bussen til en fin parkeringsplass rett i nærheten av St. Mikael. Enda flere ildsjeler var i sving på menighetens kjøkken og laget en formidabel kirkekaffe for oss fra St. Hallvard.

Mange av oss reisende har aldri før besøkt denne menigheten. Derfor ble vi ganske forbauset over kirkens beliggenhet og fasade. Etter messen fortalte p. Piotr at dette var et bygg som tjente som bankfilial i sentrum av Moss. Så kjøpte katolikkene bygget og gjorde det vellykket om til kirke.

For oss var det ganske spesielt å kunne feire messen sammen med menigheten. Vi har jo stort sett pleid å feire messe i en kirke underveis når vi drar på tur, men da var vi sammen som gruppe. Noen hjelpere fra menigheten var kanskje tilstede som vi kunne hilse på. Men her i Moss la de altså sin vanlige hverdagsmesse slik at det passet for oss Oslokatolikker. Så hyggelig! Og vår egen p. Andreas fikk være hovedselebrant mens p. Piotr konselebrerte. Og vår organist Xavier spilte orgel i St. Mikael.

Og attpåtil var vi samlet etterpå og fikk servert kirkekaffe. Det var en gruppe vietnamesiske damer som hadde stått på kjøkkenet fra tidlig morgen. De serverte nystekte vafler og deilige kaker. Selvsagt med en god kopp kaffe til. Alt dette og mye mer er dokumentert på bildene og tekst som dere kan se her.

Kjære p. Piotr, kjære St. Mikael menighet, dere er hjertelig velkommen hos oss en valgfri onsdag kl. 11. Da blir det messe med Kontaktklubb etterpå, hvor vi gjerne vil hilse dere velkommen til noe godt å spise og drikke. Bare si ifra når dere vil besøke oss (det er viktig fordi vi av og til er på tur – som dere vet).

Kristus er oppstanden, halleluja, halleluja!
Tanker fra p. Ragnars preken på Barmhjertighetens søndag

Se flere bilder her

I dag hører vi om de første kristnes fellesskap. “Hele forsamlingen av troende var ett i sjel og sinn. Ingen kalte noe av det han eide for sitt eget; allting hadde de felles. Det var da heller ingen av dem som led nød, for folk som eide hus eller jord, tok og solgte det, og la betalingen for apostlenes føtter. Siden lot de så hver enkelt få hva han trengte.” (1. lesning, Apostlenes gjerninger 4,32-36)

Vi hører om nestekjærlighet, omsorg, det å være ett i hjerte og sinn. Også den andre lesningen handler om nestekjærlighet. Faktisk er det en av de få søndagene hvor alle tre lesninger handler om det samme.

Evangeliet forteller om en flokk vettskremte disipler som har låst seg inn ‘av frykt for jødene’. Den oppstandne Kristus kommer inn i rommet – stengte dører kan ikke hindre ham – og gi disiplene oppdrag og mandat til å forkynne Guds kjærlighet.

Kristus er Fundamentet. Vi må følge budet om kjærlighet, ellers har vi ikke kjærlighet.

Tomas, kompromissløst ærlig, krever å se. Ord er ikke nok. Tomas vil erfare det selv. Han var ikke sammen med de andre, da Jesus kom første gang. Tomas vil se selv og røre ved Jesus. Da Jesus kom for andre gang, er Tomas der. Og Jesus tar ham på alvor. “Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd, og legg den i min side.”

Se og bli sett, de to tingene må være på plass. Kvinnene på påskemorgenen ser den tomme grav. Etter hvert ser de også Jesus. De blir sett. Maria av Magdala ser den oppstandne Herren. Og også hun blir sett.

Det samme gjelder Tomas. Tomas bruker fornuft og bevis. Det er forståelig, fordi det han fikk høre av de andre disiplene var en ufattelig påstand. Jesus, den korsfestede, er i live! Hva? Tomas må erfare det selv. Det skjer og da er han med, fullt og helt.

Slik forholder også vi oss ofte. Vi er på jakt etter sannheten. Så blir vi invitert til å se. Men ikke alltid. I det siste tilfelle må vi støtte oss på løftene som er gitt. Uansett hvem vi er, en Tomas, en Maria av Magdala, en Hanna i templet, vi får det vi trenger for legeme og sjel. I sakramentene, men også i våre brødre og søstre. Da kan vi si som Tomas: “Min Herre og min Gud!”

Må Gud tenne sin kjærlighets ild i våre hjerter!

Ave crux I

Til Hesychios, prest i Jerusalem

Dette tre vi klamrer oss til

for ikke å forsvinne

dette tre vi klatrer opp i

når vi ikke strekker til

dette tre springer ut

med blodrøde blomster i natt

Søker vi dit mot kveld

ser vi løvet

stige som fjær

…….

Jan Erik Rekdal

       Fra samlingen
Oppstandelse Nærvær, 1985

Pave Frans’ viktige skriv Laudato Si’ og Laudate Deum. Tanker fra p. Ragnars preken.

Vi feirer i dag gladsøndag, Lætare. Nå er vi midt i fastetiden. Vi får en liten pause før fastetiden intensiveres.

I dagens evangelium hører vi hvor stor Guds kjærlighet er. Det kan vi ikke fatte. “Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.” (Joh 3,16).

Denne lille setningen sier alt om Kristendommen. Men det er et mysterium. Vi kan ikke begripe det.

Men vi kan spørre oss: Hva slags effekt har Guds kjærlighet på mitt liv? Og så kan vi leve ut fra det vi har erkjent. Dette ville da ha innvirkning på mine måter å tenke på og ikke minst på mine måter å handle på.

I dag markerer vi pave Frans’ store encyklika Laudato Si og hans siste Laudate Deum. Pave Frans er veldig tydelig på at hvis vår tro var ekte, ville den vise seg i handling.

Begge pavens brev er et viktig, viktig budskap! For oss og for skaperverket.

Vår plass i skaperverket er gitt oss av Gud. Uansett hvor vi har blitt plassert – ingen er overflødig!

Hele skaperverket bærer budskap om Guds kjærlighet. Vi er en del av noe mye større. Vi er ett med alt. Pave Frans bruker gjerne uttrykket ‘Universell kommunion’.

Elsk Gud og elsk hverandre. Alt det skapte er din neste. Hvis du elsker Gud og ikke skaperverket, da er din kjærlighet ikke ekte. Det gjelder også omvendt.

Vi alle er kalt til hellighet, til å leve i harmoni med alt det skapte. Det ligger i vår DNA. Det er faktisk mot vår natur å skade skaperverket. Vi er helt avhengig av det.

Hva altså er vår respons på Guds gave? Måtte Gud gi oss nåde til å være en kjærlighets apostel!

Lætare

(midtfasteglede)

Vi er halvveis igjennom

varmen banker i påskeeggene

vår glede er bare en rosa demring

fremdeles sitter spor av aske

i vår panne

vi skjelner ennå ikke i mørket

morgenrødens blad

i svarttrostens gule nebb

                                    Jan Erik Rekdal

           Fra samlingen Oppstandelse Nærvær, 1985

^{Med vennlig tillatelse fra J. Rekdal.}