Autor Arkiv: Helga

Med hele vårt liv, med alle høydepunkter og nederlag som utgjør vår identitet, finner vi et nytt, evig hjem hos Gud.

Denne festen rører ved noe som vi kanskje alle lurer på: Hvordan blir det under og etter døden, hva skjer med oss da? Hva betyr det for oss: oppstandelse fra de døde, opptakelse i himmelen?

Kanskje husker vi apostelen Paulus vanskeligheter med nettopp dette temaet i de unge menighetene i Aten og Korint: Da han forkynte at Jesus hadde blitt oppvakt fra de døde, begynte hans tilhørere å le og vende ryggen til ham. Denne idéen virket altfor rart og mistenkelig. Det var ikke noe de kunne tro på.

Når det gjelder Maria, så har mange kristne i de første århundrene tenkt omtrent slik: “Det kan ikke være riktig at Jesus Kristus lever i himmelen mens hans mor må vente til tidenes ende for å komme dit.” Denne tankegangen har ført til dagens fest som fra og med 500-tallet ble feiret.

Dette er bakgrunnen for at Pave Pius XII 1950 har kunngjort dogmaen om Marias opptakelse i himmelen. Paven skriver at Maria ble tatt opp i himmelen med legeme og sjel.

Etter fortidens forståelse ble Maria tildelt en nåde som for vanlige mennesker ikke var oppnåelig: de måtte vente til ‘den ‘tidenes ende’ i et slags mellomrom. Denne forståelsen har forandret seg i mellomtiden. Den tyske dogmatikeren Gisbert Grehake skrev 1976 en bok med tittelen ‘Sterkere enn døden’ (Stärker als der Tod). Der påberoper han seg på mange andre teologer og skriver bl.a.:

“Kristne i dag håper at oppstandelsen skjer i døden. Oppstandelsen ikke i den mening at det synlige legeme blir forvandlet. Det senkes ned som lik i jorden eller blir kremert. Oppstandelsen betyr derimot at Gud i døden tildeler mennesket en ny fremtid sammen med dette menneskets konkrete verden og historie. Denne fremtiden kan vi ikke forestille oss, og vi behøver heller ikke det.”

Om Maria sies det at hun er troens mor. Gjennom henne kan vi oppdage hva det betyr å leve og dø som et troende menneske. Det vi feirer i dag er også kilden til vårt håp for vårt liv, inkludert livet etter døden. Med hele vårt liv, med alle høydepunkter og nederlag som utgjør vår identitet, finner vi et nytt, evig hjem hos Gud.

^{Tankene er bl.a. basert på dagens preken av p. Walter Mückstein, Tyskland}

Slik elsker Gud å handle

“Herren kan gjøre mye med det lille vi stiller til hans disposisjon. Det ville være godt å spørre oss selv hver dag: “Hva bringer jeg til Jesus i dag?”

Slik elsker Gud å handle: Han gjør store ting, med utgangspunkt i de små tingene, som vi overgir til Ham.»

^{Bilde: domradio.de}

Ikke kast bort tid på å forurense verden med klager

 ^{Photo: Magnus Aronson/WCC}

Vær god jord! P. Henrys preken på siste søndag.

Tenk deg følgende: Presten står på prekestolen og skal holde sin søndagspreken. Så ringer hans telefon i bukselommen under hans messehagel. Hva ville du da mene om denne presten?

Basert på dagens evangelium om såkorn som bærer ulike mengder frukt, spør p. Henry: Er det 30, 60 eller 100% som består prøven? Eller ingen?

Så forteller han en kort historie, riktignok noe sort-hvitt, men dog: En mann glemmer å slå av mobilen og den ringer midt i messen. Hans naboer i benken blir sure, kona kjefter på ham, til og med presten snakker ham til rette etter messen. Mannen skammer seg meget, går bort og kommer aldri mer tilbake til kirken. Om kvelden den dagen tar han inn på en pub og bestiller noe å drikke. Det skjer at han støter med albuen mot glasset, det velter og væsken flyter over bordet og gulvet. Han blir meget flau. Men så kommer servitøren, trøster ham, vasker over bordet og mikser en ny drikk til ham. Vaktmesteren kommer med kost og klut og tørker over gulvet. De veksler noe vennlige ord. Mannen føler at hans glipp ikke har noe negative konsekvenser, tvert om. Han blir tatt hånd om, inkludert, trøstet, behandlet med forståelse og kjærlighet. Mannen fortsetter å komme til denne baren.

Hm, hva vil dette si oss her i kirken? For det første: Er vi opptatt av å se oss om, vurdere de som sitter rundt oss, de som kommer for sent, de som oppfører seg ikke helt som forventet? Når vi gjør det, så går vi glipp av det som er sentralt i messen. Vi går glipp av at vår sjel blir gjødslet!

For det andre: Jesus sier: Jeg ønsker barmhjertighet, ikke offer. Vi skal være barmhjertige, barmhjertige mot hverandre! Vi skal være god jord – da kan vi bære frukt. Snart hundre, snart seksti, snart tredve foll.

La oss be om at Gud gjør oss til god jord!

La deg fylle av Guds Ånd! Refleksjon over søndagens tekster (del 3)

Også dagens andre lesning fra Romerbrevet kan hjelpe oss med å finne sann hvile og dyp fred for kropp og sjel.

Paulus presenterer to ulike konsepter for vårt liv, det ene er styrt av den syndige naturen, det andre av Ånden.

‘Å leve etter den syndige naturen’ blir i denne oversettelsen til ‘å være selvopptatt’. Det sikter til mennesker som kun er opptatt av egne overfladiske behov, som tror at de kun kan være lykkelige når de står i midtpunktet og/eller de som har økonomisk suksess og kan kjøpe seg alt de vil ha.

Å følge slike mål i livet er ikke bare tvilsomt i etisk forstand, det er rett og slett veldig krevende fordi alt er avhengig av egen prestasjon og anstrengelse.

Den som lar seg lede av Guds Ånd derimot, vet at et lykkelig og sannferdig liv ikke kan oppnås av egne krefter. Det er en Guds gave! En gave fra Gud som aksepterer oss som sine barn og som elsker oss uten forbehold.

Og dette er da også budskapet av søndagens evangelium (se del 1 og 2 av denne miniserien).

Vil du altså slappe av, dra på ferie og unn deg noe fri tid for å la sjelen hvile.

Men vil du virkelig finne sann hvile, så ty ikke til egne anstrengelser og heller ikke til de fineste ferieprospektene. Ta heller imot Jesu invitasjon og la deg fylle av Hans ånd! Da vil Han gi deg den hvilen som du lengter etter og som setter deg fri.

^{Tankene er tatt fra p. Walter Mücksteins preken for siste søndag, bilder HHM}