Autor Arkiv: Helga

I fellesskap gjennom kirkeåret – Abraham henter Rebekka til Isak

Refleksjon over dagens lesning 23,1–4.19;24,1–8.62–6 – Han ble glad i henne

Sara ble 127 år gammel; det var hennes levetid. Sara døde i Kirjat Arba, det er Hebron, i Kanaan. Da gikk Abraham inn og sørget og gråt over Sara. … Abraham var nå gammel, langt oppe i årene, og Herren hadde velsignet ham i alle måter. Da sa Abraham til den eldste trellen i huset, som styrte med alt det han eide: «Legg hånden din under hoften min, så vil jeg ta deg i ed ved Herren, himmelens og jordens Gud, at du ikke tar en hustru til min sønn blant døtrene til kananeerne som jeg bor sammen med. Men til mitt eget land og folk skal du dra og hente en hustru til Isak, min sønn.» … Ved kveldstid tok Isak en tur ut på marken. Da han så opp, ble han med ett vár noen kameler som kom. Og da Rebekka så opp, fikk hun øye på Isak. Straks gled hun ned fra kamelen og spurte trellen: «Hvem er den mannen som kommer imot oss borte på marken?» Trellen svarte: «Det er min husbond.» Da tok hun sløret og dekket ansiktet. Trellen fortalte nå Isak alt det han hadde utrettet. Så førte Isak Rebekka inn i teltet til Sara, sin mor. Han tok henne til hustru, og han ble glad i henne. Slik fant Isak trøst i sorgen over sin mor. (1 Mos 23,1-2; 24,1-4,63-67)

I lesningen hører vi først at Sara, kona til Abraham og mor til Isak, dør.  Abraham gravlegger henne og sender så sin betrodde tjener til sine slektninger i Harran i Arameerlandet for å hente en kone til Isak. Den bibelske tradisjonen tro er et ekteskap en kontrakt. Foreldrene velger partnere til barna. I vår vestlige kultur er det ikke lenger tenkelig, men denne form for ‘tvangsekteskap’ har altså en lang tradisjon. Det finnes fortsatt kulturer på vår klode hvor denne skikken opprettholdes.

For Abraham er det viktig at Isaks kone tror på den samme, ene Gud. Denne troen skulle danne god grobunn for deres kjærlighet. Rebekka og Isak har ikke mulighet til å bli kjent med hverandre før de inngår ekteskapet. De kan ikke finne ut om de ‘passer’ til hverandre. Men, så heter det i Bibelen, Isak blir glad i Rebekka. Og det ser ut som om Rebekka også ble glad i Isak. Å være glad i hverandre er basisen for et godt ekteskap: å akseptere den andre som den er med de sterke og svake sidene. Uansett kan ekteskap ikke ‘prøves’, det må våges og leves. Gud velsigner ekteskapet fordi han ønsker at menneskene lykkelig kan leve kjærligheten.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Abraham er villig til å ofre Isak …

… og Isak er villig til å bli ofret. – Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 22,1-19

I de dager ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.» Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Morialandet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!» … Da de kom til det sted Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen: «Abraham, Abraham!» sa han. Og han svarte: «Ja, her er jeg.» Da sa engelen: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke en gang ville spare din eneste sønn for meg.» Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast efter hornene i et kjerr like bak ham. Da gikk han bort og tok væren og ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. (1 Mos 22,1-2.9-13)

For en tøff lesning! Den hører til de syv lesninger i påskenatten, men blir sjeldent lest siden antall lesninger oftest begrenses til to eller tre. Hvorfor sløyfes denne lesningen så gjerne? Kanskje fordi det er hårreisende å høre at Gud krever at Abraham selv skal drepe sin eneste sønn? En slik lesning i natten da vi feirer at Gud oppvekker sin egen Sønn av de døde – det er sterk kost. Men denne sammenheng gir oss en pekepinn til å forstå lesningen.

En jødisk tolkning i Midrash Tachuma gjør oppmerksom på at det ikke kun er Abraham hvis tro blir testet, men på lik linje også Isak. Isak skal allerede ha vært 37 år gammel da dette skjedde. Han har sammen med sin far innvilget i denne prøvelsen. Det å si ‘ja’ til egen død, er kjernen og det store mysterium i offeret. Isak blir til prototypen for ‘Herrens lidende tjener’ i profeten Jesajas bok. Kristne teologer har tolket denne tjeneren som Jesus Kristus. Det betyr at det er en tett relasjon mellom Isak og Jesus. Begge to stoler så meget på Gud at de er villige til å gi sitt eget liv, begge to får livet igjen av Guds hånd.

Isaks død på fjellet Moria har ikke funnet sted, men derimot offeret. Isak var villig til å gi seg hen. Og Abraham var villig til å ofre sin egen sønn. Både jødisk og kristen tradisjon tolker offeret dithen at det ligger nytt liv i det. Døden overvinnes, nytt liv bryter frem. Slik blir Isak et bilde for Jesu Kristi oppstandelse. Og Abraham blir enda mer til Troens Far.

Det mennesket som er villig til å adlyde Guds hemmelighetsfulle og uutgrunnelige vilje både i liv og død, som sier ‘ja’ til Gud og gir seg hen, det mennesket vil Gud aldri svikte.

Bilde: Påskelyset i Frogn kirke

I fellesskap gjennom kirkeåret – Du Guds sønn, hva vil du oss?

Refleksjon over dagens evangelium Matt 8,28-34 – «Så far av sted!»

På den tid kom Jesus over til den andre siden av sjøen, til Gadarenernes land. Da kom to demonbesatte ut fra gravene der og gikk ham i møte. De var så ville at ingen kunne ferdes på veien der forbi. Og nå ropte de: «Du Guds sønn, hva vil du oss? Er du kommet hit for å pine oss før tiden?» Et stykke borte gikk en stor flokk svin på beite. Da bad demonene ham: «Dersom du driver oss ut, send oss inn i svineflokken!» «Så far av sted!» svarte Jesus. Og de fór ut og inn i svinene. Da satte hele flokken utfor stupet og ned i sjøen, hvor de omkom i bølgene. Men gjeterne tok flukten og løp inn i byen og fortalte det hele, og hva som var hendt med de besatte. Da gav hele byen seg på vei for å gå Jesus i møte, og så snart de traff på ham, bad de ham inntrengende om å dra bort derfra.

For en underlig lesning! Jesus virker et stort og kraftig under i et hedensk område – som ender med at 2000 svin drukner. Jo da, det var også to mennesker som ble helbredet. Men helbredelsen av de to skumle kraftkarene i gravhulene blekner når vi hører om dramatikken rundt de 2000 stakkars dyr som stuper ned i Galileasjøen og mister livet. Er det da rart at landsbyens innbyggere ber Jesus om å dra raskt videre? Noen flere undre av denne slag – og livsgrunnlaget til dem alle er borte.

To veldig ulike verdener møtes her: På den ene siden er det verdenen til de to ville og farlige menn i gravhulene. De er besatt, uten kontroll, isolerte. Ingen våger å komme nær dem. Og på den andre siden Jesu verden der fellesskap, kjærlighet og barmhjertighet rår. Jesus sier bare fire korte ord til demonene som behersker de to menn: «Så far av sted!». Det kunne knapt være mer effekt- og virkningsfullt å beskrive Jesu helbredende evner og makt. Men denne suverene opptreden forskrekker dem som blir vitner.

Vårt evangelium viser at den godes makt er sterkere enn den ondes. Hva betyr det for mitt liv? Hva er de gode og de onde kreftene i mitt indre? Hvordan kan jeg øke plassen til de gode? Første skritt: jeg må prøve å bli kjent meg selv, bedre og bedre, være ærlig om alt som finnes i meg. Det finnes også det onde – og jeg må se på det, kjenne det. Ellers skyver jeg det bort eller projiserer det på andre personer. Det blir til skade for meg og de andre. Det å se det onde, åpner opp for skritt nummer to: Prøve å yte motstand mot det onde. Lete etter muligheter å kvitte seg med det. Og da vil det gode automatisk få mer plass.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Apostlene Peter og Paulus (29. juni)

Refleksjon over dagens andre lesning 2 Tim 4,6–8.17–18 – Rettferdighetens seierskrans ligger ferdig til meg

Min kjære Timoteus, selv er jeg alt i ferd med å ofres, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, vært trofast. Og nå ligger rettferdighetens seierskrans ferdig til meg; den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dag – og ikke bare meg, men alle som av hele sitt hjerte har sett frem til hans komme.
Herren selv stod meg bi og gav meg styrke, så budskapet gjennom meg nådde frem til sitt mål, og ble hørt av «alle hedninger», – og jeg ble reddet fra løvens gap. Ja, Herren vil redde meg fra alle onde anslag og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være ære i all evighet. Amen.

I disse siste linjene i brevet til Timoteus – som for våre moderne ører hører nesten arrogant ut – viser apostelen Paulus sin grunnleggende holdning som rett og slett er misunnelsesverdig: Å se med en slik sinnsro på sitt liv, på sitt strev og mulige død, det vitner om hans spesielle, tette bånd til Gud. Paulus’ tro og tillitt kan ikke rokkes!

Dagens to andre lesninger handler om apostelen Peter. Den første (Apg 12,1-11) om hans underfulle befrielse fra fengslet ved at en engel henter ham og fører ham ut – til tross for alle lenker, dørlåser og vektere. Den andre om hans vitnemål at Jesus er Messias (Matt 16,13-19). Og Jesus svarer at Simon fra nå av skal hete Peter (latin), Kefas (gresk, fra arameisk), klippen. Og på denne klippen vil Jesus bygge sin kirke.

Peter og Paulus regnes som våre to største apostler. Vi bringer derfor på deres festdag en kort ‘CV’ for hver av dem:

Peter blir født med navn Simon Barjona: Simon, Jonas sønn. Han stammer fra Betsaida ved Galileasjøen, er gift og fisker av yrke. Hans bror Andreas introduserer ham for Jesus. Sammen med Jakob og Johannes, tordensønnene, tilhører han til de tre apostler som stod Jesus nærmest (forklarelse på Tabor-fjellet og oljeberget, Getsemane). Han vitner om Jesus som «Kristus, den levende Guds sønn» (Matt 16,16). Men så vil han forhindre Jesu lidelsesvei og får refs av Jesus: «Satan!» (Mark 8,33). I natten før Jesu korsfestelse nekter han tre ganger å kjenne Jesus.
Evangeliene beskriver Peter som leder av apostlene og hovedvitne for Jesu oppstandelse. Peter forkynner Jesus først i Jerusalem ved å preke offentlig (pinseunderet, Apg 2,1-12), han helbreder syke og må møte foran Rådet. Etter apostelkonsilet drar han til Antiokia der det blir krangel med Paulus om likestillingen mellom kristne med jødisk og hedensk bakgrunn (Gal 2,11-21). Peter innser at Paulus har et poeng her.
Det nye testamentet sier ikke noe mer om Peters skjebne. Tradisjonen forteller om hans martyrdød på korset i Roma. Det må ha vært i årene 64/67 under Nero i Circus Caligulae. Senere ble kirken St. Peter bygget over hans grav.

Paulus – hans hebraiske navn er Saulus – blir født ca. 10 e.K. i Tarsus i Kilikia (den sørøstlige kystregionen i dagens Anatolia, Tyrkia). Område er jødisk diaspora. Hans far er fariseer og romersk statsborger. Det blir også sønnen. I Jerusalem utdanner han seg som lærer av Toraen. Han brenner av iver for loven (Gal 1,14) og begynner å forfølge kristne. 33/36 drar han til Damaskus for å utrydde alle kristne i denne byen. Foran Damaskus har han en Kristusvisjon. Deretter blir han selv vitne for Jesu oppstandelse. Han blir døpt og trekker seg i tre år tilbake til ensomheten. Så forkynner han på flere misjonsreiser Det glade budskap og grunnlegger menigheter av kristne med hedensk bakgrunn. Han holder kontakt med dem ved å skrive brev som blir en vesentlig del av Det nye testamentet.
På grunn av hans forkynnelse blir han forfulgt av både romerne og jødene, blir banket opp, pisket, stenet og satt i fengsel. Som fange blir han overført til Roma hvor han i året 67 blir halshugget utenfor murene (Dagens kloster Tre Fontana).

Bilde: St. Paul Utenfor Murene i Roma. Paulus blir vanligvis avbildet med sverdet han ble halshugget med.

“Kjekt å se dere alle igjen!”

Etter 5 års mellomrom er pastor Oddvar Moi tilbake i St. Hallvard

Vår sogneprest p. Ragnar er for tiden leirprest, og det ga anledning for vår tidligere kapellan p. Oddvar å innta alterrommet i St. Hallvard igjen – som vikar. I St. Hallvard hadde han ikke vært på fem år på en søndag. Det ble et hyggelig gjensyn for mange av oss. Han fortalte at han, siden han forlot St. Hallvard, har vikariert mye på hele Østlandet, mest på Hamar, Gjøvik, Kongsvinger og Hønefoss. “Hyggelig å være tilbake i St. Hallvard,” sa p. Oddvar, “og kjekt å se dere alle igjen!”

Hans preken dreide seg om kortversjonen av dagens evangelium, der den delen som vi hører om i dagens meditasjon (se nedenfor), er tatt bort. Det handler om synagogeforstander Jaïrus som ber Jesus for sin dødssyke datter på tolv år. Jesus blir med ham. Mens de ennå er underveis kommer budskap om at barnet er død. Jesus beroliger den fortvilte faren, de fortsetter veien til Jaïrus hus, og Jesus vekker jenta opp fra de døde. “Talita kum, stå opp, lille pike!” Mer trengs ikke for å hente datteren tilbake til livet. Jesus viser at han er Herre over liv og død. P. Oddvar minnet oss om de andre steder i evangeliene der Jesus vekker noen opp fra de døde: Sønnen til enken i Nain og Lasarus i Betania. Alltid er det kun korte befalinger: Stå opp, reis deg, kom ut av graven. Jesus befaler – og slik blir det. Døden har ingen makt når Jesus er til stede.