(Lukas 16, 19-31)
På den tid sa Jesus til fariseerne:
«Det var en gang en rik mann som gikk kledd i purpur og fineste lin, og hver eneste dag holdt overdådige fester. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann, som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket ikke bedre enn å stille sin sult med de smulene som falt fra den rikes bord. Og hundene kom og slikket sårene hans. Så hendte det at den fattige døde, og englene hentet ham og la ham i Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet.
Og da han slo øynene opp i dødsriket, var han i pine; og langt borte så han Abraham og Lasarus som lå opp til hans bryst. Da ropte han til Abraham: ‘Far, ha miskunn med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe en finger i vann og væte tungen min. For her i ilden lider jeg store kvaler.’
Da svarte Abraham: ‘Min sønn, husk at du hadde det godt mens du levet, og Lasarus led vondt; så nå blir han trøstet her, mens du lider. Og dessuten er det satt et dypt svelg mellom oss og dere, slik at ingen kan komme herfra over til dere, eller fra dere over til oss, selv om de ønsket det.’
Da sa den rike: ‘Men da ber jeg deg, far, at du sender ham hjem til oss, for jeg har fem brødre. La ham fortelle dem hva han vet, så at iallfall de kan unnslippe dette pinselsstedet.’
Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene; de får høre på dem!’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg!’
Men Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen oppstår fra de døde.’»