Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 3,13-30 – Jeg fører dere til et land som flyter med melk og honning
I de dager hørte Moses Herrens røst fra tornebusken si: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene,» sa han: «Han som heter Jeg er, har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: «Du skal si til israelittene: Herren, eders fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og så skal de kalle meg fra slekt til slekt. Gå nå og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, eders fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg og sagt: Jeg har sett til dere og vet hvordan de farer frem mot dere i Egypt. Derfor vil jeg føre dere ut fra Egypt, hvor dere har det ondt, og føre dere opp til det land som nå tilhører kanaaneerne og hetittene, amorittene og ferisittene, hivittene og jebusittene, et land som flyter med melk og honning. De kommer til å høre på det du sier. Og så skal dere, du og de eldste i Israel, gå frem for kongen i Egypt og si: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. La oss nå få lov til å dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren, vår Gud! Men jeg vet at egypterkongen ikke gir dere lov til å fare uten at han får kjenne en sterk hånd over seg. Så vil jeg rekke ut hånden og slå egypterne med alle de undrene som jeg vil gjøre blant dem. Da skal han la dere fare.»
Gud åpenbarer sitt navn: ‘Jeg er’, også ‘Jeg er der’. Gud er der. Nettopp nå. Nettopp her. Gud er med oss – alltid. Gud går med oss gjennom tidene – til tidenes ende. Gud lar ikke urett og urettferdighet skje upåaktet. Guds helbredende plan for verden blir satt ut i live, ingen annen makt kan stoppe den. Gud fant, finner og vil finne mennesker som lar seg sende – til de nødlidende for å hjelpe og til de mektige for å kreve en endring av urettferdige forhold og levesett. Uansett hvor vanskelig og farlig denne sendelsen måtte være.
Moses er et slikt utvalgt menneske. Han står foran Gud i tornebusken (se gårsdagens refleksjon) og lytter til hva Gud sier. Det trengs mange ord for å overbevise Moses om at han er utvalgt til å føre israelittene ut av Egypt. Men Moses er kun Guds redskap, han må ikke gjøre alt alene, Gud selv vil føre sitt folk: «Derfor vil jeg føre dere ut fra Egypt, hvor dere har det vondt, og føre dere opp til et land … som flyter med melk og honning.» For et løfte! Lengter vi ikke alle til et slikt land? Hva betyr det for meg, hvor er mitt land som flyter med melk og honning? Det er et land hvor jeg hører til, hvor jeg er hjemme, hvor jeg er velkommen … Kan hende at dette landet ligger dypt inne i meg selv…