I fellesskap gjennom kirkeåret – Det knekkede rør skal han ikke bryte …

17. juli 2021 Nyheter

… ikke slukke den veke som ennå gløder – Refleksjon over dagens evangelium Matt 12,14-21

På den tid gikk fariseerne ut for å rådslå om hvordan de skulle få ryddet Jesus av veien.
Jesus fikk vite det og drog bort derfra. Mange fulgte ham, og han helbredet dem alle, men påla dem strengt at de ikke skulle gjøre det kjent. Slik skulle nemlig det gå i oppfyllelse, som er sagt ved profeten Jesaja:
«Se min tjener som jeg har utvalgt, som jeg har kjær, som har all min yndest. Over ham vil jeg la min ånd hvile, og han skal forkynne min sannhet for folkene. Han skal ikke trette eller rope høyt, ingen skal høre hans stemme på gatene. Det knekkede rør skal han ikke bryte, ikke slukke den veke som ennå gløder, før han har ført min sannhet til seier. Til hans navn skal folkene sette sitt håp.»

Jesus trekker seg tilbake siden fariseerne har planer om å drepe ham. Men fortsatt helbreder han alle som kommer til ham, – og det er mange. Han svikter ikke sin sendelse, ikke engang når det fare for liv og helse. Det er en besluttsom og samtidig saktmodig og mild holdning som tilsvarer Jesajas lidende tjener. Matteus siterer her fra Jesajas bok. Den lidende tjener kommer for å forkynne folkene sannheten og loven, ikke ved å opptre offentlig med brask og bram, men ved å engasjere seg iherdig for at ‘et knekket siv ikke brytes, at den rykende veke ikke slukkes’.

Det svake skal kunne leve! Kun på denne måten kan Guds rike seire på jorden. Det er barmhjertighetens stille seier, ikke den støyende seieren til skryteren som alltid har rett. Der hvor det knekkes et siv eller slukkes en rykende veke, der er ikke Guds rike. Men der hvor rettighetene til de svake, de undertrykte, de fortapte blir satt i høysetet, der blir Guds rike synlig.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Gud innstifter pesach-festen

16. juli 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 11,10-12,14 – Når dere spiser det, må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden.

I de dager gjorde Moses og Aron mange under for farao. Men Herren forherdet farao, så han ikke lot israelittene dra bort fra sitt land. Mens de var i Egypt, sa Herren til Moses og Aron: «Denne måneden skal være nyttårsmåneden for dere. Dere skal regne den for den første måned i året. Si til hele Israels menighet: På den tiende dag i denne måned skal hver husfar ta seg ut et lam, ett for hver husstand … Dere skal ta vare på det den fjortende dagen i denne måned. Da skal hele Israels menighet slakte det straks etter at solen er gått ned. Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og det øverste dørtreet i de husene hvor de spiser det. Samme natt skal de steke kjøttet på ilden og spise det med usyret brød og bitre urter. … Når dere spiser det, må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i hast! Det er påskehelg for Herren.

For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. En evig lov skal det være for dere å feire den i slekt efter slekt.»

For en natt! Israelittene feirer sin første pesach-fest og er rede til å vende ryggen til Egypt. Det er natten da Gud setter israelittene fri fra trelldom og undertrykkelse. Det er nettenes natt!

Les videre her
Bilde: Påskenattsfeiringen 2017, p. Carlo velsigner påskelyset, p. Myron holder lyset og prestestudent Joakim Teigen ministrerer

I fellesskap gjennom kirkeåret – «Jeg er den jeg er.»

15. juli 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 3,13-30 – Jeg fører dere til et land som flyter med melk og honning

I de dager hørte Moses Herrens røst fra tornebusken si: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene,» sa han: «Han som heter Jeg er, har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: «Du skal si til israelittene: Herren, eders fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og så skal de kalle meg fra slekt til slekt. Gå nå og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, eders fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg og sagt: Jeg har sett til dere og vet hvordan de farer frem mot dere i Egypt. Derfor vil jeg føre dere ut fra Egypt, hvor dere har det ondt, og føre dere opp til det land som nå tilhører kanaaneerne og hetittene, amorittene og ferisittene, hivittene og jebusittene, et land som flyter med melk og honning. De kommer til å høre på det du sier. Og så skal dere, du og de eldste i Israel, gå frem for kongen i Egypt og si: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. La oss nå få lov til å dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren, vår Gud! Men jeg vet at egypterkongen ikke gir dere lov til å fare uten at han får kjenne en sterk hånd over seg. Så vil jeg rekke ut hånden og slå egypterne med alle de undrene som jeg vil gjøre blant dem. Da skal han la dere fare.»

Gud åpenbarer sitt navn: ‘Jeg er’, også ‘Jeg er der’. Gud er der. Nettopp nå. Nettopp her. Gud er med oss – alltid. Gud går med oss gjennom tidene – til tidenes ende. Gud lar ikke urett og urettferdighet skje upåaktet. Guds helbredende plan for verden blir satt ut i live, ingen annen makt kan stoppe den. Gud fant, finner og vil finne mennesker som lar seg sende – til de nødlidende for å hjelpe og til de mektige for å kreve en endring av urettferdige forhold og levesett. Uansett hvor vanskelig og farlig denne sendelsen måtte være.

Moses er et slikt utvalgt menneske. Han står foran Gud i tornebusken (se gårsdagens refleksjon) og lytter til hva Gud sier. Det trengs mange ord for å overbevise Moses om at han er utvalgt til å føre israelittene ut av Egypt. Men Moses er kun Guds redskap, han må ikke gjøre alt alene, Gud selv vil føre sitt folk: «Derfor vil jeg føre dere ut fra Egypt, hvor dere har det vondt, og føre dere opp til et land … som flyter med melk og honning.» For et løfte! Lengter vi ikke alle til et slikt land? Hva betyr det for meg, hvor er mitt land som flyter med melk og honning? Det er et land hvor jeg hører til, hvor jeg er hjemme, hvor jeg er velkommen … Kan hende at dette landet ligger dypt inne i meg selv…

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud

14. juli 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 3,1–6.9–1– Det sted du står på, er hellig jord.

I de dager gjette Moses småfeet for sin svigerfar Jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Han så opp, og busken stod i lys lue, men den brant ikke opp. Da tenkte Moses med seg selv: «Jeg vil bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp.» Men da Herren så at han kom borttil for å se, ropte han ut av tornebusken: «Moses, Moses!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» Da sa Gud: «Kom ikke nærmere! Ta dine sko av! For det sted du står på, er hellig jord.»

Herren sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han våget ikke å se på Gud.Så sa Herren: «Nå har nødropet fra israelittene nådd opp til meg, og jeg har sett hvordan egypterne plager dem. Så gå da; jeg sender deg til farao! Du skal føre mitt folk, israelittene, ut fra Egypt.»
Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Makter jeg å gå til farao og føre israelittene ut fra Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut fra Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.»

Etter å ha slått i hjel en egypter flykter Moses til Midjan siden farao forfølger ham. Der befinner han seg utenfor faraos rekkevidde, han gifter seg og blir nomade og hyrde på randen av ørkenen. Der møter han en dag Gud som gir seg til kjenne som Gud til Moses forfedre, Abraham, Isak og Jakob.

Vi alle kjenner nok denne fascinerende fortellingen om den brennende tornebusken som ‘står i lys lue, men brenner ikke opp’. For et syn! Moses er nysgjerrig. Ikke så forunderlig siden han lever på randen av en ørken der det antakeligvis ikke skjer så veldig mye. Han nærmer seg, men blir stoppet. Gud befaler ham å ta av skoene siden grunnen han står på er hellig. Det ligner litt på Jakobs drøm om himmelstigen. Da Jakob våknet skjønte han at stedet han lå på, var hellig. Han kalte stedet Guds hus, Bet-El.

Gud har ikke glemt løftet han ga Jakob. Han ser nøden til hebreerne i Egypt som har blitt forsklavet og blir utnyttet og misbrukt. Han hører deres klagerop. Gud ser også Moses i Midjan som han sender tilbake til Egypt. Selvsagt vegrer Moses seg. Han har nå kone, barn og eiendom – og i Egypt risikerer han livet. Men Gud gir seg ikke. Han lover Moses å dra sammen med ham. Her kommer et helt nytt Gudsbilde til synet: en Gud som er med på vandringen, en Gud som er nær, som ledsager oss hvor enn vi går. Med dette tilsagnet fra Gud våger Moses å bryte opp og dra til Egypt.

Også i våre liv finnes det nok steder som blir til ‘hellig jord’ for oss. Vi har nok også erfart at Gud er med oss på vår livsvei. Kanskje kan vi ta oss litt tid for å minnes noen av stedene, hva vi har opplevd, hvor det var og hva som har kommet ut av dette møte med den levende Gud.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Hun kalte ham Moses: «for jeg har dratt ham opp av vannet»

13. juli 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 2 Mos 2,1-15a – «Hvem har satt deg som høvding og dommer over oss?»

I de dager gikk en mann av Levis ætt bort og giftet seg med en pike av samme ætt. Kvinnen ble med barn og fikk en sønn. Hun syntes det var en vakker gutt og gjemte ham i tre måneder. Da kunne hun ikke holde ham skjult lenger. Derfor tok hun en kiste av papyrus rør til ham. Den tettet hun med jordbek og tjære, og så la hun gutten oppi og satte kisten i sivet ved Nilbredden. Hans søster stod et stykke borte for å se hvordan det gikk med ham.
Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens hennes piker gikk frem og tilbake på elvebredden. Hun fikk øye på kisten i sivet og sendte sin trellkvinne for å hente den. Så åpnet hun den og fikk se barnet, en liten gutt, som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Det er et av barna til hebreerne.»
Da kom guttens søster og sa til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som gir bryst, så hun kan fostre opp barnet for deg?» «Ja, gjør det!» svarte faraos datter. Så gikk piken og hentet guttens mor. Kongsdatteren sa til henne: «Ta denne gutten og fostre ham opp for meg! Jeg skal lønne deg for det.»

Les videre her