I fellesskap gjennom fastetiden – Gud har aldri sviktet menneskene…

… det er menneskene som har sviktet Gud. Dagens meditasjon over dagens evanglium (Joh 13,21-33.36-38)

Mens Jesus satt til bords sammen med disiplene kom han i sterkt sinnsopprør og erklærte: «Ja, sann mitt ord: En av dere skal forråde meg.» Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente…
Jesus sa: Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere. Dere skal lete efter meg, men som jeg sa til jødene, må jeg nå også si til dere, at dit jeg går, kan dere ikke komme.»
Simon Peter spør ham da: «Herre, hvor går du hen?» Jesus svarte: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå; men du skal følge meg siden.» Peter sier: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg gir gjerne mitt liv for deg.» Jesus svarer: «Du vil gi ditt liv for meg? Akk, du skal sanne mitt ord: Før hanegal har du tre ganger nektet å kjennes ved meg.»

De versene som her er utelatt (Joh 13,23-30), forteller om at Judas er den som forråder Jesus (mer om det i morgen). Men han er ikke alene om forræderi og svikt. Jesus spår i siste setning at også Peter snart vil nekte å kjenne ham. Og alle disipler flykter etter at Jesus har blitt arrestert. (Kun i Johannesevangeliet fortelles det at en av dem, ‘disippelen som Jesus elsket’, stod under korset.)

Charles de Foucauld (1858-1916), en fransk prest, eremitt og martyr formulerer det slik: «Gud har aldri sviktet menneskene; det er menneskene som har sviktet Gud.»

Det er slående at disiplene holder det for mulig at enhver av dem kan bli en forræder. Det heter i vers 22: ‘Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente.’ Det er en voksen og myndig reaksjon. Hver disippel holder det for mulig å selv være den som forråder Jesus. Disiplene vet tilsynelatende om sine egne svakheter, vet at de ikke er helt å stole på. Er det ikke det samme med oss i dag? Er vi villige til å gå med Jesus inn i lidelse og død? Er vi villige til å følge Jesus på denne veien, akseptere vår egen lidelse og død?

Vi nevnte allerede i gårsdagens meditasjon at disiplene er sene til å forstå Jesu vei. Det gjelder også for den tiden etter Jesu oppstandelse. Når disiplene møter den oppstandne, heter det til stadighet: ‘De kunne ikke tro det.’ Selvsagt finnes det en kvalitativ forskjell mellom ‘å ikke kunne tro’ og å fortrenge realiteten fordi man ‘ikke vil tro’. Da Jesus forkynner disiplene at han må lide og dø (Matt 16,13-23), svarer Petrus: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.»

Den Stille Uke konfronterer Jesu disipler med en realitet som de gjerne ville fortrenge. Og dette gjelder nok også oss. Lidelse og død er ikke noe vi gjerne tar inn over oss. Men slik er livet. Vi ser det tydelig i naturens kretsløp. Hvert år. Alt blomster opp, bærer frukt, visner hen og dør. Og blomstrer opp igjen! I døden er livet! Et troende menneske burde egentlig være en person som ikke frykter det som er og det som kommer.

I fellesskap gjennom fastetiden – Kun ett er nødvendig

Dagens meditasjon over dagens evangelium Joh 12,1-8

Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der hvor Lasarus bodde – han som Jesus hadde oppvakt fra de døde. Der ble det holdt et gjestebud for ham, og Marta vartet opp, mens Lasarus var blant dem som satt til bords med ham. Men Maria kom med et pund ekte og meget kostbar nardusolje og salvet Jesu føtter, og efterpå tørret hun dem med sitt hår. Hele huset ble fylt av parfymeduften. Da sier en av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham: «Hvorfor er ikke denne salven heller blitt solgt for tre hundre denarer, til beste for de fattige?» Men dette sa han ikke av omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv; han hadde nemlig kassen, og stakk til side av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne bare; hun gjemte den til min gravferd. Fattige har dere alltid blant dere; meg derimot har dere ikke alltid.»

Maria av Betanias kjærlighet til Jesus kjenner ingen grenser. Hun gir alt for ham, sløser med det beste hun har. De som ikke selv har en like stor kjærlighet til Jesus, blir misunnelig og kan ikke forstå det hun gjør. Men Maria har allerede vist tidligere at hun kan skjelne hva som må til på et viktig punkt i livet.

‘Kun ett er nødvendig’, sa Jesus denne gang, og dette nødvendige gjør Maria (Luk 10,38-42). Denne gang satt hun seg ned ved Jesu føtter og lyttet til det han sa. Hennes søster Marta klaget da over at hun ikke hjalp på kjøkkenet for å berede mat til den høye gjest Jesus. I dagens evangelium er det Judas som ikke er enig i at Maria sløser med en meget kostbar salve. I begge tilfeller forsvarer Jesus Marias handlinger.

Judas har et fornuftig argument mot denne salvingen av Jesu føtter. Men Maria er ikke styrt av fornuftens regler, hun styres av kjærligheten. Hun viser Jesus den kjærlige æren som tilkommer ham. Det er de kongelige mennesker som blir salvet i den bibelske tradisjonen. Det å salve Jesus rett før hans død viser at Maria intuitivt skjønner hva hans disipler ennå ikke makter å forstå: Jesus er ikke den – etter menneskelig skjønn – triumferende, men den lidende Messias (se også dagens lesning Jes 42,1-7). Kun på denne måten blir frelse til, finner vi uendelig kjærlighet – gitt til oss uten vederlag.

Bilde: Maria salver Jesu føtter, St. Jakobus, Steinbach, Baden-Baden, Wikimedia Commons

Palmesøndagens preken

v/p. Ragnar

Hosanna, Davids sønn!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge,
Hosanna i det høyeste. 

Kjære venner, 

Slik starter vår feiring av Jesu inntog i Jerusalem. En dag som markerer både herliggjørelse og lidelse. Vi følger velkomsten han får – en kongelig hyllest av hele folket – og vi blir vitne til det urettferdige dramaet med en rettsak som ender med korsfestelse. 

Gjennom den stille uke ber kirken oss om å huske på og gjenoppleve de hendelsene som førte til vår forløsning og frelse. Sammen takker vi for det kjærlighetsofferet som Jesus gjorde for hver og én av oss og samtidig utfordres vi; vi utfordres til å gi et svar på Guds betingelsesløse kjærlighet til oss gjennom å vise den samme kjærlighet til hverandre. 

Les videre her

I fellesskap gjennom fastetiden – Palmesøndag

Dagens meditasjon over dagens andre lesning (Fil 2, 6-11)

Høytelskede, la Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd, han som, skjønt av guddoms rang dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden – ja, døden på et kors!
Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre – så høyt, at alle ting i Jesu navn skal bøye kne – i himmelen, på jorden og i dypet – og hver en tunge skal forkynne: «Jesus Kristus er Herre!» – til Gud Faderens ære.

I dag, Palmesøndag i koronaåret 2021, hører vi om Jesu høytidelige inntog i Jerusalem – på et esel. Evangeliet (Mark 11,1-10) leses under seremonien for velsignelsen av palmegrenene, vanligvis på kirkebakken. Senere i kirken leses lesningen som vi valgte for vår meditasjon og deretter hele pasjonshistorien. Siden vi befinner oss i år B blir det beretningen av evangelisten Markus (Mark 14,1 – 15,47).

Ovenstående lesning fra brevet til Filipperne er en genial sammenfatning av Jesu vei. Hele Jesu liv inkludert pasjonen og oppstandelsen har apostelen Paulus beskrevet i noen få setninger.

Jesu siste vei her på jorden – fra det jublende inntoget i Jerusalem videre til Golgata og det forferdelige martyriet på korset – har skremt, rystet og oppskaket mange – til den dag i dag. Det er vanskelig å tro og ha tillit til at Gud frelser oss ved denne mishandlede og korsfestede Jesus. De nye veiene som Gud går i Jesus og som vi også skal gå, er ikke så åpenbare og slett ikke enkle å forstå. Tro og tillit, uten disse to fungerer det ikke.

Vi må være villige til å gå sammen med Gud, gå med Gud gjennom våre liv, dag for dag, skritt for skritt. Vi vil da oppleve at vi er på en god vei – uansett. Og at Gud går ved siden av oss. Også når veien går nedover til de mørke dalene hvor vi møter våre synder, sykdom, lidelse, skuffelser og død. Jesus har gått denne veien denne gang og går den nå sammen med oss. Alt det mørke og skumle får lov å være del av mitt liv, jeg behøver ikke å skjule noe eller skamme meg. Jesus har opplevd alt dette før.

Som det heter i dagens tekst: «Han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden – ja, døden på et kors!» Ikke noe menneskelig er fremmed for Jesus, og derfor er han vår beste ledsager i livet.