Refleksjon over dagnes lesning 1 Mos 44,18–21.23b–29; 45,1-5 – Tilgivelse på sitt beste

Dagens lesning er lang (vi gjengir kun slutten) – og historien om Josef og hans brødre er enda lengre. Den er verdenslitteratur og mangler hverken spenning eller alle menneskelige gode og dårlige sider. Nobelprisvinneren Thomas Mann har skrevet en roman om denne historien, ‘Josef og hans brødre’. Den omfatter fire tykke bind. Anbefalt lesning!

Josef er sønnen til patriarken Jakob. Han er vokst opp i en flokk av tolv brødre, er nest yngst og sin fars yndling. De ti eldre brødrene er misunnelige og da muligheten byr seg, selger de Josef til en karavane som bringer Josef til Egypt. Der gjør Josef etter hvert karriere – med Guds hjelp – fra å være slave til å bli faraos høyre hånd. Det kommer en lang hungersnød, men i forveien har Josef sørget for at det finnes nok mat i Egypt. Derfor kommer hans brødre ned fra Kanaan for å kjøpe korn hos Josef som gjenkjenner dem – men ikke omvendt.

Dagens lesning beskriver en av de store høydepunktene i fortellingen. Den beretter om forsoningen mellom Josef og hans brødre. Den indre veien til forsoning fører alltid gjennom smerte, av og til bunnløs lidelse som man blir utsatt for uten forvarsel. Ofte bygger man deretter opp en indre beskyttelse, en slags mur rundt seg selv, for å ikke bli såret igjen. Denne muren må rives ned så snart det er mulig- for selv å bli fri og for å kunne møte den andre som fritt menneske. Dette gjør Josef her. Og han sier sitt til det som har hendt: «Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.»

Ved å se tilbake på sitt liv kan Josef erkjenne det gode som har vokst ut av det onde, det katastrofale som hans brødre gjorde mot ham. Han kan tilgi av hele sitt hjerte. Ord som disse er med blant det største som har blitt sagt på denne kloden!
_{Bilde: Forsoning mellom Josef og brødrene, freebibleimages.com}

Utdrag fra pavens preken på høytiden for Apostlene Peter og Paulus der de nye erkebiskopene mottar sine pallier. Et pallium er et hvitt ullbånd med seks innsydde kors, som paven overrekker nyutnevnte erkebiskoper (metropoliter). Ullet stammer fra to lam som paven velsigner på festdagen for den hellige Agnes (21. januar) året før. Palliene blir vevet av nonner i klosteret Santa Cecilia i Trastevere i Roma.

_{Bilde: Paven med sitt pallium, domradio.de. For å se paven forfra, klikk her}

Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 32,22-32 – Israel skal være ditt navn

I går møtte vi den unge Jakob som møter Gud i drømmen. Han flyktet fra sin tvillingbror Esau som han hadde lurt. Jakob fikk sin far Isaks velsignelse istedenfor Esau – som burde ha fått den som den førstefødte. (Navnet Jakob betyr: den som holder i hælen. Da tvillingene ble født, skal Jakob ha holdt Esau i hælen – for å komme forbi ham allerede da.) Mange år har gått siden. Jakob har bodd og tjent hos sin onkel Laban i Harran og fått seg to koner og elleve sønner der. Han har blitt en rik mann. Med hele sin husstand og all sin eiendom bryter han nå opp for å vende hjem. Det vanskeligste som er i vente, er møtet med Esau som han må forsone seg med. Dette møte vil skje neste dag. Elven Jabbok er grensen til Esaus territorium.

Jakob er urolig. Etter å ha ført hele husstanden over vadestedet ved Jabbok til Esaus land, vender han alene tilbake til den andre elvebredden. Der møter han en mann som han kjemper med hele natten. Jakob aner at det er Gud. Det er hans sjanse: han ber om en ny velsignelse. Det må kjempes fordi velsignelsen fra faren Isak ble til ved et lureri. Den nye velsignelsen, som Jakob får ved morgengry, den har den modne Jakob uredd kjempet for og vunnet seg. For at Jakob ikke skal glemme det, slår Gud ham på hoften. Jakob må halte resten av livet og hvert skritt vil minne ham om denne natten. Gud gir ham et nytt navn: Israel, den som kjempet med Gud.

Vi er ikke Jakob. Men også vi må kjempe med Gud for å finne den riktige veien og for å få Guds velsignelse. Erkebiskopen i Berlin, Heiner Koch, har sagt: «Jeg er ikke ferdig med min tro. Vi som danner kirken,er ikke ferdige med vår tro. Og vi vil aldri bli det.» Vi må lete, vi må kjempe og vi må be om Guds velsignelse for vår vei, som menneske og som kirkens fellesskap.

«Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke!» – Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 28,10–22a

Jakob, Isaks sønn, er på flukt. Han har bedratt sin eldre tvillingbror Esau og fått førstefødselsretten og farens velsignelse ved en svindel. Han ble godt hjulpet av sin mor Rebekka. Det er hun som sender ham av gårde til Laban i Harran, Rebekkas bror og Jakobs onkel. Der skal han leve en stund til Esaus vrede har lagt seg.

En natt – på vei til Laban – har han en sterk gudserfaring. Han drømmer om den åpne himmelen og en stige som forbinder jorden og himmelen, der engler stiger opp og ned. Gud står øverst og gir ham et stort løfte, det samme løftet som Abraham, Jakobs farfar, hadde fått i sin tid. Jakob forstår at han har hvilt ved himmelens port og Guds hus, og han markerer stedet med steinen han hadde lagt hodet på mens han sov.

Jeg ser på mitt livs erfaringer og minnes de steder da jeg fikk en anelse om hva som skjuler seg bak disse ordene: «Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port.» En slik Gudserfaring kan skje overalt og til alle dags- og nattetider. Kanskje er jeg ekstra oppmerksom i dag?
_{Bilde: Jakobs drøm, benediktinerinnen.de}

Etter så mange måneder uten messe eller med kun få troende til stede, virker det nesten som om messebesøket i St. Hallvard er tilbake til normalen på denne søndag formiddag. Men det er det jo ikke. Fortsatt må det holdes avstand og annenhver benkerekke står tomt. Men det er godt å se at kirken fylles langsomt igjen med troende. I dag var det både flere messebesøkende, flere ministranter og flere korister enn på veldig lenge. Siste skyldte juniorleirens avslutning kvelden før. De unge, engasjerte lederne var fortsatt til stede og hjalp kraftig med sang på galleriet og også nedenfor.

• 

• 

• 

Pater Ragnar fokuserte sin preken om Maria som ikke blir særskilt nevnt i evangeliet, men som sikkert var til stede da Jesus kom til Nasaret for å forkynne Det glade budskap. I Nasaret fant Jesus ikke gehør (se refleksjonen nedenfor). Det kan antas at det var en god del slektninger blant dem som hørte på Jesus. Maria var nok ikke blant dem som tvilte på at Jesus hadde myndighet til å forkynne og helbrede. Hun er det mennesket som har stått Jesus nærmest her på jorden. Hun har ledsaget ham fra fødselen til døden på korset. Maria var utvalgt – og hun har gitt hele sitt liv for utvelgelsen. På bryllupet i Kana har hun fortalt oss hvordan vi bør følge Jesus: «Gjør det han sier!» Derfor er Maria en helgen og hun har en helt spesiell æresplass i vår katolske kirke.