Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Kristi kors er som en fyrlykt som viser vei til havnen for skip som fremdeles flyter på stormfulle hav.
Det er håpets tegn som ikke skuffer.
Det forteller oss at ikke engang en tåre, ikke et sukk er tapt i Guds frelsesplan.
Pave Frans, mars 2021
Foto: CNA
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
Kjære venner,
På skjærtorsdag feirer vi høytiden til minne om Herrens Hellige Nattverd. Vi kan selvsagt si at alle messer er en feiring av dette ene aftensmåltidet, men i kveld er det på dagen da det skjedde – en feiring på årsdagen da nattverden ble innstiftet – og vi fokuserer på hva som skjedde, hva Jesus gjorde denne hellige dagen før han døde.
Det kan godt være at denne dagen egentlig burde vært kalt Høytiden for den Første Eukaristi – nettopp fordi det er denne innstiftelsen vi feirer – den første MESSEN – denne feiringen som markerer det mest sentrale i et kristenliv.
Det var på denne natt at Jesus tok brødet, velsignet det og sa: Dette er mitt legeme som skal gis for dere. Gjør dette til minne om meg. Det er av denne grunn at vi tror at brødet og vinen ble forvandlet til Jesu Legeme og Blod – på denne dagen. Og likeledes tror vi at hver gang messen feires, så skjer det samme: At igjen blir brødet og vinen forvandlet til vår Herres Legeme og Blod, slik de kristne har trodd i snart to tusen år.
Det er ikke magi, men det er mysterium og ja, det er et mirakel. Les videre her
Bilde: Jerusalem i morgenlys. Det finnes flere steder i gamlebyen som skal være plassen der Jesus har feiret siste nattverd.
Da Jesus var ferdig med å vaske disiplenes føtter, og hadde tatt på seg kappen og satt seg til bords igjen, sa han til dem: «Forstår dere hva jeg nå gjorde for dere? Dere kaller meg ‘Mester’ og ‘Herre’, og dere gjør rett i det; jeg er det. Men har da jeg, som er Herren og Mesteren, vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter; det er et eksempel jeg har gitt dere, og hva jeg har gjort for dere, skal også dere selv gjøre.» (Joh 13,12-15)
Skjærtorsdagens kveld regnes allerede til Påskens Triduum, de tre helligste dagene for oss kristne. Evangeliet i dag forteller om fotvaskingen. Jesus vasker føttene til sine disipler. Johannes har valgt denne beretning, de tre synoptiske evangelister forteller isteden på samme plass om innsettelsen av nattverden. Fotvaskingen er del av Kirkens liturgi, men kun på Skjærtorsdagskveld.
Fotvaskingen viser Jesu innerste holdning. Den er et kraftfullt tegn på hans tjenestevillige og hengivende kjærlighet. Både nattverden og fotvaskingen er ‘arven’ som Jesus gir til oss. Det er Jesu gave og oppgave til dem som skal leve i hans fotspor og bære troen videre.
Jesus som er disiplenes og vår Herre, vasker disiplenes føtter, en tjeneste som er forbeholdt slavene. Å måtte vaske andres føtter er på Jesu tid den ringeste av alle tjenester. Disiplene forstår ikke hva Jesus her gjør. Men Jesus sammenfatter på denne måten hele sitt liv: et liv som gir seg hen, et liv for andre. Hans død få timer etterpå er siste konsekvens av denne selvhengivelsen.
Som Jesus vasker føttene til sine venner, så skal også vi tjene hverandre, bøye oss ned til menneskene rundt oss, vaske dem rene, tjene dem, hjelpe dem. Vi skal gjøre rent det som er urent, bringe kjærlighet, barmhjertighet, fred, trøst og tilgivelse dit det trengs. Og ta imot denne tjenesten av andre når det trengs.
Vårt kristne fellesskap, vår menighet, preges ikke av hvor vi kommer fra, hvilken posisjon i samfunnet vi inntar, hva vi presterer, men hvordan vi tjener hverandre. Vi skal dekke bordet for hverandre. Gjennom ord og handling skal vi bli til brød og vin for hverandre. Når vi feirer Eukaristi er villighet til å tjene både forutsetning og følge av denne feiringen. Da blir vi ekte disipler som har forstått og prøver å leve det Jesus har vist oss gjennom sitt liv og sin død.
Da det var blitt aften, satte Jesus seg til bords med de tolv. Under måltidet sa han til dem: «Dette skal dere vite: En av dere skal forråde meg.» Fulle av sorg og uro begynte de da å spørre, den ene efter den annen: «Det er vel ikke meg, herre?» … Da tok også Judas, han som skulle forråde ham, til orde og spurte: «Det er da vel ikke meg, rabbi?» Og Jesus svarte: «Nå har du selv sagt det.» (Matt 26,20-22.25)
Judas forråder Jesus – for en liten sum av penger. Er det for pengenes skyld? Har han en annen plan, kanskje å tvinge Jesus til å vise sin makt, vise hvem han egentlig er – nemlig Messias? Judas’ forræderi fører til mørkeste fortvilelse: Jesus blir tatt til fange og dømt til døden.Og Judas tar sitt eget liv.
Denne hendelsen er fryktelig nedslående og deprimerende. Judas har forrådt det beste og kjærligste, har begått det aller verste. Han blir så forskrekket, fortvilet og lamslått over det han har gjort at han går og henger seg etter å ha levert pengene tilbake. Han dør bare få timer før Jesus. Judas ser ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv.
Jesus bruker harde ord: «Ve det menneske som Menneskesønnen blir forrådt av. For den mann hadde det vært bedre om han aldri var blitt født!» (Matt 26,24b) Er dette det siste ordet? Hva med Guds barmhjertighet? Kan ikke denne store barmhjertigheten redde også Judas? Hvis det er sant at Gud har sin plan med Judas, kan Gud, kan Jesu død da ikke frelse også Judas?
Judas’ anger er så uendelig stor at han velger å bøte med sitt eget liv. Det er nok ikke den riktige beslutningen, men slik blir det i denne mørke og fortvilede natten.
Etter alt som er skrevet om Jesus i de fire evangeliene, etter alt som Jesus sier og gjør der, så kan Judas umulig være fortapt for alltid. Jesus forkynner en kjærlig og barmhjertig Gud. Gud tar imot alle som angrer, som gjør bot, som vender om. Det gjelder også for Judas. Det gjelder også for oss.
