sondagsblad-230903-230910

Første september er Verdens bønnedag for skaperverket, innstiftet av pave Frans i 2015. For oss katolikker og for mange andre kristne er Verdensbønnedagen innledningen til Skaperverkets Tid, en periode som internasjonalt bærer navnet «Season of Creation» og som varer frem til den 4. oktober. En mer inspirerende avslutning enn minnedagen for den hellige Frans av Assisi er det vel ikke mulig å tenke seg. Symbolet for årets «Season of Creation» er en mektig elv (a mighty river). I pavens åpningsord hører vi ekkoet fra de gamle profetene, fra Jesaja og Amos: «La rettferdighet og fred velle fram. (Let Justice and Peace flow)».

Nasjonalt så vel som globalt, nyhetsbildet denne sommeren har vist alarmerende overskrifter: Rystende rapporter om stadig nye varmerekorder, skogbranner i et omfang vi ikke har sett maken til, ekstrem tørke, uventet flom og dramatiske jordskred. Stilt overfor klimaendringene og naturtapet vi nå bevitner og selv bidrar til, lukker vi likevel helst øynene. «Villet blindhet» er et fenomen som er like gjenkjennelig som det er krevende å forholde seg til. (Se f.eks M. Gjerris, «Upraktisk håndbog i lysegrønt håb», Det Danske Bibelselskab, København 2019.) Vi erkjenner, eller i det minste aner, at vi må endre vår levemåte ganske gjennomgripende. Det orker vi rett og slett ikke å ta fatt på. «En utenforstående som studerte vår verden, ville undres over en slik adferd, som iblant kan virke suicidal», skriver pave Frans (Laudato Si’ Kap.1.54).

Vi er ved starten av en ny termin, lokalvalget er like om hjørnet og vi går inn i det som også kan kalles Laudato Si’-måneden. For fredens og rettferdighetens skyld, det er tid for å forholde oss mer aktivt og ansvarlig til det pave Frans omtaler som «en krig mot skaperverket». Så hva kan vi gjøre – og slutte å gjøre – for å ta vare på skaperverket, Guds gave? Mye sier seg selv og ellers er informasjon og praktiske råd lett tilgjengelig. Men det vi mangler og som vi trenger mer enn noe annet er mot og kraft.

«Gud som kaller oss til et generøst engasjement og til å gi oss helt, gir oss kraften og lyset vi trenger for å fortsette. I hjertet av denne verden forblir Livets Herre alltid nærværende, og han elsker oss høyt. Han overgir oss ikke, han lar oss ikke alene, for han har en gang for alle forenet seg med vår jord, og hans kjærlighet leder oss alltid til å finne nye veier. Lovet være han!» (Laudato Si’ Kap.6.245)

Tro må vise seg i handling! P. Ragnars preken siste søndag

I evangeliet hører vi Jesus spørre disiplene: Hvem sier dere at jeg er?

Den lille gruppen har vandret nordover til Caesarea Philippi, et landelig og naturskjønt areal nær Jordans kilder. Det er kun dem, et trygt sted for å bekjenne sin tro.

I fjor ropte pave Frans fra balkongen over Petersplassen under Angelusbønnen: “Tro er ikke en ‘vuggesang’ som luller oss i søvn, men snarere en flammende ild for å holde oss våkne og aktive selv om natten.”

Det finnes mange gode grunner for å være forsiktig. En flammende ild er farlig, den kan tenne på mer enn vi ville ønske oss. Men setter vi den under et glass, så dør den av mangel på oksigen.

Ilden er som kjærligheten. Den kan ikke holdes skjult, spesielt ikke om det handler om forelskelse.

Troen er som kjærligheten. Det er troens innebygde natur som viser seg i handling. La oss derfor være modig nok å uttrykke vår tro i handling!