Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
Overveldet av alle ordene
Overveldet av massevis av ord lar vi Guds ord gli forbi oss. Vi hører det, men vi klarer ikke å lytte til det. Vi lytter til det, men vi beholder det ikke. Vi beholder det, men vi klarer ikke å la det forandre oss. Vi må slutte å være «døve» for Guds ord!
Pave Frans, januar 2024
Foto: CNS/Vatican Media
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar
Det er nok ikke tilfeldig at pave Frans har valgt siste søndag for å kunngjøre at 2024 skal være et Bønneår. Utlysningen kom i Bønneuken for Kristen Enhet (18.-25. januar) og pave Frans har oppfordret oss å be i disse dager spesielt for kristen enhet.
Bønneåret skal hjelpe til å forberede oss til Jubelåret 2025. Tradisjonen for et jubelår (frigivelsesår) kommer fra det Gamle testamentet (Lev 25,8-55). I utgangspunktet skulle et jubelår tjene friheten, den sosiale rettferdigheten og samhold i det jødiske samfunnet. Det var et hellig år som kom hvert femtiende år. De mennesker som hadde samlet opp mye lån eller hadde blitt til slaver, ble fridd fra skylden og satt fri. I vår katolske Kirke har pave Bonifatius VIII innført jubelåret i året 1300. Det blir gjentatt hvert 25. år.
Og i år blir det altså et Bønneår for at vi kan forberede oss. Måter å be på finnes så mange som det finnes mennesker – i hvert fall hvis alle mennesker ber. Hvert menneske har sin måte å be på – og den vil forandre seg med tiden. De muntlige bønner er kanskje best kjent, på lik linje med petisjonene, bønner der man ber for et bestemt personlig eller allment formål. Mindre kjent er visstnok kontemplasjonen.
Mester Eckhart, en lærd dominikanerpater i Middelalderen, har sagt: «Du kan bare bruke til gode gjerninger det du har fått i kontemplasjon.» Med kontemplasjon mente han en dyp form av ‘stille bønn’. Vi trenger regelmessig stille tid med Gud for å ha styrke, mot og vitalitet som kreves for sosial handling: for å gå mot urettferdighet, tale sannheten til makten og bistå i humanitær innsats.
I den kontemplative bønnemåten ligger det en stor skatt: «Vi oppdager av erfaring at hvis vi er trofaste mot vår kontemplative praksis, fører vår praksis oss trofast i retning av en mer daglig, varig bevissthet om guddommeligheten i det livet vi lever. Hvis vi er trofaste mot denne upretensiøse troskapsveien, mot vår daglige kontemplative praksis, begynner den subtile bevisstheten om dybdene den gir tilgang til, å gjennomsyre selve teksturen i vår daglige opplevelse av å leve. Langsomt, nesten umerkelig i begynnelsen, utvikler troskap mot vår kontemplative praksis seg til en vanlig bevissthet som ikke går glipp av at Gud overraskende er til stede. Gud dukker opp i noe så umiddelbart og enkelt som sollyset som plutselig fyller et rom på en overskyet dag.» (Fransiskanerpater Richard Rohr)
Ganske nøkternt forteller evangelisten Markus: Jesus kom til Galilea med Evangeliet fra Gud og forkynte: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om, og tro på Evangeliet!» Jesus kommer med Det glade budskap og oppfordrer: ‘Vend om!’ Hva mener han med det?
Mange mennesker hører kanskje: ‘Du må forandre din oppførsel.’ Men Jesus bruker ordet ‘omvendelse’, han oppfordrer til å tenke annerledes, til å forandre ens sinnelag. Det handler ikke om at vi gjør noe riktig eller galt, men å se verden og sitt liv med nye øyne.
Spørsmålet er: Hva er det som leder mine tanker og handlinger? Hvilken retning tar mitt liv? Er jeg opptatt av ting som ikke fremmer det gode, som hindrer meg til å leve fullt ut? Eller ser jeg etter ting som gjør meg levende, fører meg ut av mine avhengigheter og tvangstanker til områder der jeg kan puste fritt, der jeg får håp og nye perspektiver?
Disse bevegelser mener Jesus når han roper: ‘Vend om.’ Forandre deres tenkemåter. Og: ‘Tro på det glade budskap.’ Hvilket budskap er det snakk om? At vår Gud er barmhjertig og at Gud elsker oss – uansett. Når vi kan tro dette, får vi fast grunn under føttene. Det gir håp og setter fri fra alt press, for eksempel det å måtte være vellykket.
Det viktige ordet er ‘glade’, det glade budskap. Det må da vel bety at vi ikke skal tro på ulykkesprofetene som det finnes så mange i vår verden. De spår en mørk fremtid, de sprer frykt og fortvilelse. De legger press på oss, om og om igjen. Jesus derimot viser veien til liv i overflod.
Det er ikke en naiv optimisme. Det er veien til en indre frihet. Å bli og forbli fri i omgang med tingene i denne verden. Det må vi ikke kunne av egen kraft. Kirkens fellesskap og særlig Den hellige Ånd som lever i oss ved dåpens nåde, styrker oss på vår vei. La oss ha tillit til Jesus og Ånden. La oss følge livets vei i kraft av Det glade budskap. Fordi ‘Tiden er inne!’
Mer enn «følgere»
Herren ønsker ikke overfladiske «følgere». Han vil ha mennesker som stiller spørsmål ved seg selv og lar seg utfordre av hans Ord. For å være Jesu disipler, må vi først og fremst søke ham og holde våre hjerter åpne og søkende, aldri mette eller tilfredse.
Pave Frans, januar 2024
Foto: Vatican News
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar
