«Målet er enheten, ikke enigheten eller likheten.»
Enhet i mangfold. Tanker fra p. Ragnars preken fra Treenighetssøndag.
Vi har nå lagt bak oss den store pinsehøytiden og nærmer oss igjen det allminnelige kirkeåret med sin grønne farge i liturgien. Men før vi begynner med det, feirer vi to store fester. Vet du, hvilke de er? Jo, Kristi legems- og blodsfest om noen får dager og siste søndag et av de største kristne mysterier: Treenigheten.
Gud har valgt å åpenbare mye av seg selv. Og det har Gud begynt med allerede i Det gamle testamentet. Vi hører i første Mosebok en mysteriøs beskrivelse av et besøk hos Abraham i Mamre. Dit kommer tre menn, men fortellingen skifter hele tiden mellom entall og flertall når disse mennene omtales. Er det én eller tre? Både og!
I visdommens bok og i begynnelsen av første Mosebok blir det en omtale av Ånden. Der er Guds Ånd som svever over vannene. I Visdommens bok hører vi at «Herrens Ånd fyller jorden, holder alle ting sammen og har kjennskap til alt som blir sagt.»
I sentrum for oss kristne står nok Jesus Kristus, Guds sønn. Han har levd her på jorden, har gitt sitt liv for oss og har vist oss Guds uendelige kjærlighet og barmhjertighet. Det hører vi om i Det nye testamentet.
Derfor kan vi feire denne dagen, vi kan feire Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Treenigheten er vanskelig å forstå, men vi kan faktisk sammenligne den med oss: Vi består av ånd, sjel og kropp. Disse tre utgjør oss i perfekt enhet. Ingen av dem ville kunne eksistere uten de to andre, med mindre vi som individer vil slutte å eksistere.
Et lignende bilde formidler Paulus da han beskriver Kirken: Vi alle er lemmer av en enhet, kirken. Vi er individer, men virker sammen – se deg rundt her i kirken under messen. Vi er enhet i mangfold. Nettopp det var et stort tema for det andre Vatikankonsilet, og det ble nå tatt opp igjen av den Synodale prosessen. Resultatene av spørrerunden her i menigheten i forbindelse med den Synodale prosessen finner dere på veggen i menighetssalen.
Men husk: Vi må ikke være like, ellers kan det skje at noen blir likere enn andre – og dermed bedre enn andre. Det er en reel fare. Målet er enheten, ikke enigheten eller likheten. Her på jorden får vi en forsmak på enhet med Gud, formidlet av sakramentene. La oss be om at vårt fellesskap er et sted hvor Guds nærvær kan lyse opp i all sin herlighet. Da vil den hellige Treenigheten formidle oss et sant bilde og forbilde av det kristne folk.
