Månedlig Arkiv: juni 2021

Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle – Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,17-20

Nei, det ‘å oppfylle’ betyr heller å fullende Toraen, Guds lov, innenfra, altså begynne med seg selv og gjøre mer enn det som trengs. Ikke som en slags synlig prestasjon med mottoet: ‘Hvem er best, hvem gjør mest?’, men ut fra kjærlighet. Kjærligheten er det første budet – og alle andre bud og lover er knyttet til det, er en følge av det, er avhengig av det.

Den som handler ut fra kjærlighet, kan komme i en situasjon der det ikke er mulig å oppfylle enkelte forskrifter, men der en avgjørelse i henhold til egen samvittighet må fattes. Men nettopp i en slik situasjon kan det være mulig å oppfylle Guds vilje.

_{Bilde: Kirken var flott pyntet til Festen for Kristi legeme og blod siste søndag.}

… og gitt oss Ånden til pant i våre hjerter» – Refleksjon over dagens lesning 2 Kor 1,18-22

Og Gud bekrefter sin kjærlighet til oss. Det er det egentlige som skjer i Fermingens sakrament: Gud bekrefter til hver av konfirmantene at Han elsker dem. Og med å si «Amen», bekrefter konfirmantene at de stoler på det. Det er godt for alle som er konfirmert, å huske det! Igjen Paulus: «Gud selv har salvet oss – han som også har satt sitt segl på oss, og som har gitt oss Ånden til pant i våre hjerter.» Vi alle er merket med Guds segl, vi tilhører Gud! For at vi kan forstå dette store mysterium, har Gud gitt oss Ånden. Den hellige Ånd lever i være hjerter og leder oss på Guds vei.

Den hellige Ignatius av Loyola har sagt for nesten 500 år siden: Kun få av oss aner hva Gud kunne gjøre med oss, hvis vi virkelig ville overlate oss helt og holdent til Ham.

_{Bilde: Kirken var flott pyntet til Festen for Kristi legeme og blod siste søndag. IHS: Iesus homini salvator, oversatt fra latin: Jesus, verdens frelser.}

Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,1-12 – … for de skal finne trøst!

I katekesen og andre steder i kirken er det ofte snakk om De ti bud når det gjelder menneskers relasjon til Gud og medmennesker. Men hva med Jesu Saligprisningene? Er ikke også disse en perfekt agenda for hvordan livet kan lykkes – livet med Gud, med min neste og med meg selv? Jeg foretrekker Saligprisningene. Istedenfor å pålegge oss regler med de strenge ordene: »Du skal» som det er tilfelle i De ti bud, sier Jesus at vi er salige, lykkelige, hele, tilfredse, når vi befinner oss i en bestemt situasjon eller forholder oss på et bestemt vis. En motivasjon som gir mersmak!

La oss se nærmere på én av Saligprisningene: «Salige er de som sørger, for de skal finne trøst». Vi alle har opplevd – eller vil oppleve i løpet av våre liv – at vi kommer i en situasjon hvor vi sørger over noe. Det kan være at vi har mistet et kjært menneske, at en relasjon har gått i stykker, vi har mistet en jobb, vi har fått en alvorlig sykdom, våre livsplaner kunne ikke realiseres osv. Og nettopp i denne deprimerende situasjonen priser Jesus oss salige, lykkelige. Hva? Hvordan det?

I Saligprisningene trøster Jesus mennesker som trenger trøst. Jesus lover ikke en hurtig helbredelse av lidelsene som armod, sorg, vold, sult etter rettferdighet og fred, forfølgelse. Men Jesus viser heller ikke kun til trøsten i himmelen, nei, han begynner å trøste og styrke her på jorden: De som sulter, får føde. De som sørger, får en som lytter til deres sorg og nød. De syke blir helbredet. Den som handler slik, kan også henvise til trøsten i himmelen, fordi han er ikke likegyldig overfor nøden her på jorden og prøver å avhjelpe der det er mulig. Et godt eksempel for oss alle!

Jesus selv har delt dette livet med oss. Han har forkynt og gjort oss kjent med den gode og barmhjertige Gud. For en trøst! Vi er ikke alene. Ingen nødsituasjon er for vanskelig, for fortvilet, Jesus har vært i denne situasjonen før oss. Hans død og oppstandelse er det store tegnet på at Gud forvandler ondt til godt, død til liv. Vi vet at vi kommer til en trygg havn hos Gud (i døden), men overfarten (vårt liv her på jorden) kan være stormfull. Så la oss ikke glemme dette: «Salige er de som sørger, for de skal finne trøst!»

Dagens refleksjon: p. Ragnars preken – «Gjør dette til minne om meg!»

Kjære venner, 

I dag feirer vi dagen som de fleste av oss kjenner som Corpus Christi – Kristi Legeme og Blods fest. Det er en viktig fest i Kirken fordi den minner oss om tre særdeles viktige ting: Det offeret som Jesus gjorde for oss, selve sakramentet som vi feirer til minne om Ham – nattverden/eukaristien, og Jesu virkelige nærvær i brødets og vinens skikkelse. Vi kan si at hensikten med denne festen er å minne oss om at vi alltid skal takke Gud for Jesu nærvær i Eukaristien. Samtidig blir vi oppfordret til å betrakte mysteriet som det allerhelligste Sakrament er, i tro, og hvordan vi som kristne er kalt til å leve et sakramentalt liv. Et liv der nattverden er det sentrale element som opprettholder oss og gir oss styrke.

Det Annet Vatikankonsil sier at Eukaristien/nattverden er både målet og kilden til et kristent liv – på samme måte som den er mål og hensikt for Kirkens eksistens. Nattverden gir oss mulighet til å være del av Jesu eget offer slik at dens virkning påvirker vårt eget liv. Den leder oss til å tilbe Gud. Søke Guds nærvær. Den styrker vår nestekjærlighet og enhet med Kristus og med hverandre. Slik blir nattverden et troens mysterium, håpets mysterium og nestekjærlighetens mysterium. 

Vår tro på at Jesus virkelig er tilstede i nattverden er basert på et av de få eksemplene vi har i vår tradisjon på, at en bibeltekst tas bokstavelig. Vi har tidlige skriftlige kilder på at Jesu ord ble brukt ordrett i liturgien allerede i Kirkens første tid. Vi finner ordene i alle evangeliene og hos Paulus. Vi feirer nattverden fordi Jesus sier: «gjør dette til minne om meg.»; vi tror han er virkelig tilstede i sakramentet fordi Han sier: «dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Det er ikke et tegn, et symbol eller et bilde. Det er hva Jesus sier at det er.

Les videre her
_{Bilde: Blomsterteppe i anledning Festen for Kristi legeme og blod foran utendørsalteret i Nesselried, Tyskland siste torsdag (Festen feires 10 dager etter Pinse i denne delen av Tyskland, arbeidsfri festdag)}

Refleksjon over dagens evangelium Mark 12,38-44 – Om hengivenhet og tillit

«Enkens skjerv» har blitt til et begrep for en gave som i selg selv er uvesentlig, men som er et stort offer for den som gir denne gaven. Enken, som Jesus presenterer som forbilde, er den totale motsetningen til de lovkyndige som blir omtalt i de første versene i vår lesning. De lovkyndige tilhører den politiske og religiøse eliten, utdannet i Guds og statens lover. Deres lange kapper skal understreke deres høye stilling og status. De lovkyndige streber etter de beste plassene i synagogene og gjestebud for å vise sin vikighet og øke sin anseelse. Det er det som teller for dem i verden, de er helt oppslukt av sin egen fortreffelighet og overlegenhet. Deres mål er å være noe bedre, å skille seg ut fra resten av samfunnet, av sine medmennesker. Og de ønsker å være rike.

Det motsatte vil enken. Hun gir det hun egentlig selv trenger til å leve. Hun gir seg selv, hun lever ‘hengivenhet’. Som Jesus! Enken stoler på at Gud vil gi henne det hun trenger. Hun er ikke redd for å komme til kort. Hun trenger ikke anerkjennelse fra andre mennesker. Hun trenger ikke å være noe bedre enn andre, å være noe spesielt. Hun trenger ikke rikdommer, ikke engang de to småmynter.

Det å gi seg selv ble ikke en trend denne gang, og det er ikke en trend i dag. Men Jesus Kristus har gitt sitt liv for oss. Kanskje kan det være en oppmuntring å ikke være så opptatt av oss selv og hvordan vi virker på våre medmenneskene, men å gi (noe av) oss selv?