Som sakrament er Eukaristien et bevis på hvordan Gud tar bolig i oss. Det er et enhetssakrament. Enhet med Kristus og enhet med hverandre. Det betyr i praksis at like virkelig som Jesu nærvær er i Brødet og vinen som forvandles, så er han hans tilstedeværelse like reell i de menneskene som sitter ved siden av deg her i Kirken – alt takket være det samme sakrament. Dette enhetssakramentet lærer oss nemlig hvor viktig vårt fellesskap er – at der er et bånd mellom oss p.g.a. det offer Jesus gjorde. Det har ingenting med våre meninger å gjøre. Det har heller ingenting med andres meninger å gjøre.
Vi kan være hjertens uenig i det aller meste, men likevel være ett i Enhetens Sakrament.
En av kirkefedrene, Johannes Krysostomos, skrev: «Hva er egentlig dette brødet? Det er Kristi Legeme. Hva blir vi som tar imot det? Kristi Legeme. På samme måte som brødet lages av mange korn som males og blir umulig å skilles fra hverandre fordi de nå er ett, slik er vi forenet med Kristus.» På samme måte som en utellelig mengde korn males og blandes for å lage hostier og alterbrød; på samme måte som en utellelig mengde druer presses sammen for å lage råstoffet til vinen – slik blir vi forenet i dette offeret. Vår Herre valgte disse elementene for å vise oss hvordan vi skal søke enhet med hverandre; hvordan vi skal tillate Den Hellige Ånd å forvandle oss og forene oss til ETT Kristi Legeme. Det synlige tegnet på vår enhet er vår villighet til å ta imot Sakramentet.
Når vi så tar imot kommunion så bærer vi Jesus i vår egen kropp slik Maria gjorde, og vi forplikter oss til å forkynne at Kristus er iblant oss gjennom vår kjærlighet, barmhjertighet, tilgivelse og ydmyke tjeneste. Derfor, la oss alltid ta imot kommunion med kjærlighet og respekt – at det aldri blir rutine – og måtte effekten av sakramentet være en kjærlighet og respekt for Gud og vår neste.
Bilde: Blomsterteppe i anledning Festen for Kristi legeme og blod foran utendørsalteret i Nesselried, Tyskland siste torsdag