Månedlig Arkiv: august 2021

I fellesskap gjennom kirkeåret – Slipp barna frem, og la dem komme til meg

14. august 2021 Nyheter

Himlenes rike tilhører slike som dem – Refleksjon over dagens evangelium Matt 19,13-15

På den tid kom folk frem til Jesus med små barn, for at han skulle legge sine hender på dem og be for dem. Men disiplene avviste dem barskt. Da sa Jesus: «Slipp barna frem, og la dem komme til meg; himlenes rike tilhører nettopp slike som dem!» Så la han hendene på dem og gikk videre.

20. november 1989 vedtok FNs generalforsamling barnekonvensjonen. Det var en lang vei fra antikkens holdning der barna var eiendom til sine foreldre som kunne bestemme over dem etter forgodtbefinnende, til den nå gyldige statusen at et barn er en uavhengig person. Til en viss grad må et barns mening nå tas hensyn til. Og det ble fastslått at et barn trenger en spesiell beskyttelse grunnet sin alder og sin avhengighet av voksne.

Også i dag vokser barn opp uten nok mat og ren drikke, uten utdanning, utsatt for vold, misbruk og tungt arbeid. Vi burde være oppmerksomme på og spørre oss om klesplaggene, teppene og mobiler som vi kjøper, kanskje er så rimelige fordi barn (eller kvinner) ble utnyttet økonomisk ved å produsere dem. Kanskje er det en god idé å kjøpe færre men dyrere produkter, bruke disse over lengre tid og velge merker som er kjent for at de blir produsert av voksne som får en ordentlig lønn for jobben. Det er nok ikke så enkelt å finne ut av det, men det lønner seg å prøve og spørre i butikkene.

Og ja, vi burde også nevne her at barna i Den katolske kirke ikke ble beskyttet godt nok. Misbruksskandalen, som nå har rast i flere år, har bragt fram i lyset at barna også i vår katolske kirke ble misbrukt på det groveste. Den tyske teologen Hildegund Keul (*1961) skriver: Mennesker er særlig sårbar i tiden der de er barn og unge. Dess yngre et barn er, dess mer åpen og ubeskyttet mot overgrep er det. Også tenåringer som opplever store forandringer i kropp og sjel, er spesielt sårbare. Når denne sårbarheten ikke bare blir utnyttet av en voksen, men av et helt system som støtter misbruket, så blir skadene enorme. Denne effekten viser seg i Kirkens misbruksskandale i alt dens grusomme omfang. Fra Kirkens synsvinkel er det en krise, fra synsvinkelen til de berørte er det en katastrofe som truer deres liv.

Den kjærligheten som Jesus viser til barna, er utenom det vanlige. Barn på Jesu tid var – på lik linje med kvinner – ikke sett på som fullverdige medlemmer i det jødiske samfunnet. I forrige kapitlet (18) forteller Matteus at Jesus stiller et barn i midten av disiplenes krets. De hadde stilt spørsmål om hvem som er den største i Guds rike. Jesus presenterer dem et barn – lite, avhengig og uten en egen verdi i samfunnet. Igjen: Jesus snur hele systemet opp ned. Han står fast ved siden av de ringe, fattige og marginaliserte. Forresten: Disiplenes reaksjon sier Matteus ingenting om.
Bilde: freebibleimages.com

I fellesskap gjennom kirkeåret – «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru?»

13. august 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens evangelium Matteus 19,3-12 – Et samfunns sanne ansikt vises i hvordan det omgås kvinner

På den tid ville noen av fariseerne sette Jesus på prøve og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?» Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra opphavet av ‘gjorde dem til mann og kvinne’, og at han sa: ‘Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og knytte seg til sin hustru, og de to skal bli ett legeme?’ Altså er de ikke lenger to, men ett legeme. Og det som Gud da har sammenføyd, det har mennesket ikke lov til å adskille.» De innvender: «Men hvordan kan så Moses tillate at man gir henne fri, bare ved å utstede en skilsmisseerklæring?»

Han svarer: «Om Moses tillot dere å sende deres hustruer fra dere, var det på grunn av deres opprørske hjerter. Og fra opphavet av var det ikke slik. Og det sier jeg dere, at en mann som skiller seg fra sin hustru – når det da ikke gjelder et ulovlig ekteskap – og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.» Disiplene sier da til ham: «Står saken slik mellom mann og kvinne, er det lite rådelig å gifte seg.» Og han svarer: «Ikke alle kan forstå disse ting; men noen har fått gave til det. For det er jo så, at der finnes folk som er født uskikket til ekteskap; der finnes andre, som mennesker har gjort slik; og der finnes dem som selv har valgt det slik, for himlenes rikes skyld. Den som kan, får ta det til seg!»

Mahatma Gandhi (1869-1948), som engasjerte seg for kvinnenes likestilling i India, skal ha sagt» «Et samfunns sanne ansikt vises i hvordan det omgås kvinner.» Her i Norge har vi kommet et godt stykke i retning likestilling. Men på Jesu tid i Palestina var kvinnene mennenes eiendom, de var rett og slett prisgitt sine menn, fedre og brødre – på godt og vondt. Skilsmisse betydde ofte at en kvinne var nødt til å prostituere seg for å kunne overleve. Ingen mann ville frivillig gifte seg med en fraskilt kvinne.

Når Jesus sier: «En mann som skiller seg fra sin hustru – når det da ikke gjelder et ulovlig ekteskap – og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.», så ødelegger han totalt mennenes tanke- og rettferdighetsmønstre. Og ja, selv Jesu disipler protesterer. Men for Jesus er likeverdet av mann og kvinne grunnlagt i Guds skaperverk.

I dag er det også en hel rekke spørsmål knyttet til ekteskap: Hvordan forstår vi et kristent (katolsk) ekteskap? Hva med skilsmisse? Kan skilte gjengifte delta i nattverden? Kan ekteskapet åpnes for likekjønnede par? … Listen over spørsmålene som dikuteres i våre kirker, er lang, situasjonene er kompliserte og lidelsen av de berørte kan være stor.

Kristne trossamfunn må igjen og igjen – i deres mesters ånd – søke etter nye svar i situasjoner som stadig forandrer seg. Jesus stiller høye krav, særlig når det gjelder kjærlighet, ekteskap og trofasthet. Men Jesus er også klar over vår svakhet. Når det gjelder det enkelte menneske, så har Jesus alltid vist barmhjertighet og tilgivelse. Jesu holdning er vår målestokk, hvordan vi setter den ut i live er vår utfordring – i dag og i tidene som kommer.

Bilde: Lektoriet i Kinn kirke fra 1200-tallet viser Jesus og hans disipler (HHM)

I fellesskap gjennom kirkeåret – Tårenes gave

12. august 2021 Nyheter

Lærdommen som ligger i smerte og sorg

Det er menneskelig å flykte fra lidelse og smerte. Dette gjelder spesielt i vår vestlig kultur hvor vi har blitt påvirket av opplysningstidens «rasjonalisme». Alle som har opplevd sorg, vet at opplevelsen ikke er rasjonell. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal bære våre smerter, hva vi skal gjøre med vår sorg.

De store visdomstradisjonene prøver å lære oss at sorg ikke er noe å løpe fra. Det er et ‘liminalrom’, et rom i grenselandet. Sorg er en tid for å bli forandret. Vi burde ikke kvitte oss med vår smerte før vi har forstått hva den vil lære oss – og sorg, lidelse, tap, og smerte har alltid noe å lære oss! Dessverre har de fleste av oss, spesielt menn, blitt opplært slik at sorg og tristhet er noe vi skal undertrykke, fornekte eller unngå. Vi vil mye heller være sinte enn triste.

Den enkleste og mest inkluderende definisjonen av sorg er kanskje «ubearbeidet smerte». Det føles som om en demon snurrer rundt inne i oss. Det gjør for vondt, derfor ser vi umiddelbart etter noen andre å skylde på. Vi må lære å forbli åpne for vår sorg og smerte, å vente tålmodig på det den har å lære oss. Når vi prøver å utestenge vår sorg, når vi prøver å fikse den, kontrollere den eller forstå den, nekter vi bare oss selv å ta lærdom av den.

Den hellige Efrem, Syreren (303-373), en av kirkelærerne, betraktet tårer som sakramentale tegn på guddommelig barmhjertighet. Han instruerer: «Gi Gud din gråt, la tårene renne fritt; gjennom tårene og [Guds] godhet vil sjelen, som har vært død, bli levende igjen.» [1] Efrem må ha vært et helt annet menneske enn de fleste av oss!

«Gråtemodusen» er virkelig en annen måte å være i verden på. Den er annerledes enn fiksing-, forklarings- eller kontrollmodusen. Vi er frie til å føle tingenes tragedie, tingenes tristhet. Tårer renser øynene våre slik at vi kan begynne å se tydeligere. Noen ganger må vi gråte veldig lenge fordi øynene våre er så skitne at vi ikke ser sannferdig eller godt i det hele tatt.  

Tårene kommer bare når vi innser at vi ikke kan fikse en situasjon og vi ikke kan endre den. Situasjonen er absurd, den er urettferdig, den er feil, den er umulig. Vi sier: «Hun skulle ikke ha dødd; han burde ikke ha dødd. Hvordan kan dette skje?» Bare når vi blir ledet til yttergrensene av våre egne ressurser, blir vi endelig frie til å gå til gråtemodusen. 

Det at tårene våre har renset oss kjenner vi ved at vi etterpå ikke trenger å skylde på noen, selv ikke engang på oss selv. Det er en fullstendig omvendelse og renselse av sjelen, og vi vet at den kom fra Gud. Det er hva det er, på en eller annen måte er Gud i det.

[1] Ephrem, sermon on Isaiah 26:10, in Penthos: The Doctrine of Compunction in the Christian East, by Irénée Hausherr, trans. Anselm Hufstader (Cistercian Publications: 1982), 29.
Tankene ovenfor er inspirert av Richard Rohr, Beloved Sons Series: Men and Grief (Center for Action and Contemplation: 2005), CD
Bilde: Olavskorset, kirkegården på Svanøy, Vestlandet (HHM)

I fellesskap gjennom kirkeåret – Moses dør

11. august 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 5 Mos 34,1-12 – «Døden av et kjært menneske er en amputasjon»

I de dager gikk Moses fra Moabsteppene opp på Nebo, toppen av fjellet Pisga, som ligger rett imot Jeriko. Og Herren lot ham se hele landet …
Herren sa til ham: «Dette er det landet som jeg med ed lovet Abraham, Isak og Jakob, da jeg sa: Din ætt vil jeg gi det. Nå har jeg latt deg se det med egne øyne, men du får ikke komme inn i det.» Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moab, slik som Herren hadde sagt. Og han gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Pe’or. Men til denne dag har ingen fått vite hvor graven er. Moses var 120 år da han døde. Enda var hans øyne ikke sløvet og hans livskraft ikke svekket. Israelittene sørget over Moses i 30 dager på steppene i Moab, inntil sørgetiden var slutt (5 Mos 34,1.4-8)

Moses dør – uten å kunne komme inn i landet som flyter av melk og honning. Men han protesterer åpenbart ikke. Han er villig til å ta imot det som Gud vil for ham. Israelittene mister sin leder, men Moses har sørget for at de får en ny. Alt er forberedt, historien går videre uten den store profeten. Israelittene sørger over Moses i 30 dager, ‘inntil sørgetiden er slutt’ som det heter i vår tekst. Punktum.

Det å forholde seg til egen eller en annens død er ofte ikke så enkelt og problemfritt som siste kapitlet i siste Mosebok beskriver. Døden er og forblir en skummel kraft som kan utløse veldig sterke følelser. Ofte nekter vi å forholde oss til dem, prøver å skyve dem bort og glemme dem.

Elisabeth Kübler-Ross (1926-2004), sveitsisk-amerikansk psykiater og pioner innen arbeidet med alvorlig syke og døende samt i forskningen omkring døende, har allerede i 1969 utviklet en modell som inndeler dødsprosessen i fem følelsesmessige faser: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Disse faser gjennomgår den døende – i en viss grad.

Og hva med dem som står vedkommende nær? Hvordan takler de utfordringen? Og hvordan håndterer de sorgen etter at et kjært menneske er død? Det er sikkert veldig ulikt hvordan enkelte mennesker forholder seg i en slik utfordrende situasjon. Mirabai Starr, en av lærerne knyttet til Center of Action and Contemplation (cac.org) i USA, mistet datteren da barnet var 14 år. Hun skriver:

“Det finnes ikke noe kart over tapets landskap, ingen etablert reiserute, ingen sjekkliste, der hvert avkryssede element fører deg nærmere suksess. Du kan ikke lykkes med å sørge over dine nærmeste. Du kan ikke mislykkes. Sorgen er heller ikke en sykdom, som influensa. Du kommer ikke over det. Det du kan oppnå er å integrere tapet ditt … Et kjært menneskes død er som en amputasjon av et lem, være det arm eller bein. Du finner et nytt tyngdepunkt, men lemmet vokser ikke igjen.” Sorg er ikke en prosess som kan avkortes, men den må få lov å skje over tid og i sitt eget tempo.

Sitert fra cac.org, daglige meditasjoner, 4. august 2021
Bilde: Kirkegård på øya Kinn, Vestlandet (HHM)

I fellesskap gjennom kirkeåret – Gud elsker en glad giver

10. august 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 2 Kor 9,6–10 – Den som gavmildt sår, skal også høste rikelig

Høytelskede, tenk på at den som sparsomt sår, han skal sparsomt høste, mens den som gavmildt sår, han skal også høste rikelig. Så må da enhver gi hva han finner for godt, men ikke tvert og tvungent, for «Gud elsker en glad giver». Og Gud har makt til å fylle dere med sin nåde i rikelig mål, slik at dere alltid og under alle forhold har alt dere trenger, og enda har rikelig til å gjøre godt med. Som det står skrevet: «Han har strødd ut, han har gitt til de fattige; hans godhet varer til evig tid.»
Han som «skaffer bonden korn til utsæd og brød til mat», han skal også skaffe dere såkorn, og la det spire og vokse, så deres godhet kan få bære rike frukter.

I dag er minnedag for den hellige Laurentius. Gratulerer med navnedag alle dere lesere som heter Lars, Laurits, Lasse, Lorens, Lavrans osv. Den hl. Laurentius var diakon og led martyrdøden. Han ble sannsynligvis halshogget. Legenden vil ha det annerledes, les videre her.