Ikke kast bort tid på å forurense verden med klager
«La oss be Herren i dag om å fri oss fra å skylde på andre – som barn: «Nei, det var ikke meg! Det er den andre, den andre…». La oss be Gud om nåden til ikke å kaste bort tid på å forurense verden med klager, for dette er ikke kristent.
Jesus inviterer oss i stedet til å se på livet og verden med utgangspunkt i hjertet vårt. Hvis vi ser inn i oss selv, vil vi finne nesten alt det vi forakter utenfor. Og hvis vi med oppriktighet vil be Gud om å rense hjertet vårt, så vil vi virkelig begynne å gjøre verden renere.»
Tenk deg følgende: Presten står på prekestolen og skal holde sin søndagspreken. Så ringer hans telefon i bukselommen under hans messehagel. Hva ville du da mene om denne presten?
P. Henry satte menigheten på prøve siste søndag. Han gjorde det ved at hans telefon ringte i begynnelsen av hans preken. Noe omstendelig fant han frem mobilen og slo den av. Så så han på oss. «Hva foregår nå i deres hoder?» spurte han. «Hvilke tanker og eventuelt dommer har dere om meg?»
Hvor mange av oss består prøven om å ikke tenke noe negativt, ikke dømme og fordømme den som har glemt å slå av mobilen? Klarer vi å tåle denne lyden uten å ta bort vårt fokus fra messen? Klarer vi å ikke reagere med uvilje og irritasjon?
Basert på dagens evangelium om såkorn som bærer ulike mengder frukt, spør p. Henry: Er det 30, 60 eller 100% som består prøven? Eller ingen?
Så forteller han en kort historie, riktignok noe sort-hvitt, men dog: En mann glemmer å slå av mobilen og den ringer midt i messen. Hans naboer i benken blir sure, kona kjefter på ham, til og med presten snakker ham til rette etter messen. Mannen skammer seg meget, går bort og kommer aldri mer tilbake til kirken. Om kvelden den dagen tar han inn på en pub og bestiller noe å drikke. Det skjer at han støter med albuen mot glasset, det velter og væsken flyter over bordet og gulvet. Han blir meget flau. Men så kommer servitøren, trøster ham, vasker over bordet og mikser en ny drikk til ham. Vaktmesteren kommer med kost og klut og tørker over gulvet. De veksler noe vennlige ord. Mannen føler at hans glipp ikke har noe negative konsekvenser, tvert om. Han blir tatt hånd om, inkludert, trøstet, behandlet med forståelse og kjærlighet. Mannen fortsetter å komme til denne baren.
Hm, hva vil dette si oss her i kirken? For det første: Er vi opptatt av å se oss om, vurdere de som sitter rundt oss, de som kommer for sent, de som oppfører seg ikke helt som forventet? Når vi gjør det, så går vi glipp av det som er sentralt i messen. Vi går glipp av at vår sjel blir gjødslet!
For det andre: Jesus sier: Jeg ønsker barmhjertighet, ikke offer. Vi skal være barmhjertige, barmhjertige mot hverandre! Vi skal være god jord – da kan vi bære frukt. Snart hundre, snart seksti, snart tredve foll.
La deg fylle av Guds Ånd! Refleksjon over søndagens tekster (del 3)
Også dagens andre lesning fra Romerbrevet kan hjelpe oss med å finne sann hvile og dyp fred for kropp og sjel.
Paulus presenterer to ulike konsepter for vårt liv, det ene er styrt av den syndige naturen, det andre av Ånden.
En fin oversettelse av de sentrale versene lyder slik: «Men nå preger Guds Ånd deres liv – siden den bor i dere – og dere er ikke lenger prisgitt deres selvopptatte natur. … Når Kristus bor i dere, er deres legeme fortsatt prisgitt døden på grunn av deres synd. Men Guds Ånd gir dere nytt liv siden Gud har tatt imot dere som sine barn. … Derfor, kjære søstre og brødre, er vi ikke lenger prisgitt vår gamle, menneskelige natur og behøver ikke lenger følge dens ønsker og lyster. Den som følger naturen, er prisgitt døden. Lar du derimot Guds Ånd virke i deg, så dør de selvopptatte ønskene i deg og du vil leve.» (fra tysk, p. Albert Kammermayer, Rom 8, 8-9a.10.12)
‘Å leve etter den syndige naturen’ blir i denne oversettelsen til ‘å være selvopptatt’. Det sikter til mennesker som kun er opptatt av egne overfladiske behov, som tror at de kun kan være lykkelige når de står i midtpunktet og/eller de som har økonomisk suksess og kan kjøpe seg alt de vil ha.
Å følge slike mål i livet er ikke bare tvilsomt i etisk forstand, det er rett og slett veldig krevende fordi alt er avhengig av egen prestasjon og anstrengelse.
Den som lar seg lede av Guds Ånd derimot, vet at et lykkelig og sannferdig liv ikke kan oppnås av egne krefter. Det er en Guds gave! En gave fra Gud som aksepterer oss som sine barn og som elsker oss uten forbehold.
Og dette er da også budskapet av søndagens evangelium (se del 1 og 2 av denne miniserien).
Vil du altså slappe av, dra på ferie og unn deg noe fri tid for å la sjelen hvile.
Men vil du virkelig finne sann hvile, så ty ikke til egne anstrengelser og heller ikke til de fineste ferieprospektene. Ta heller imot Jesu invitasjon og la deg fylle av Hans ånd! Da vil Han gi deg den hvilen som du lengter etter og som setter deg fri.
Tankene er tatt fra p. Walter Mücksteins preken for siste søndag, bilder HHM
I går så vi på Jesu invitasjon ‘å finne hvile hos ham’ og konsekvensene det har for vårt trosliv.
Ikke nok med det. Det har også konsekvenser for de verdslige forholdene vi lever i. Vi er utsatt for mange ytre og indre krav som kan sette oss under press. Vi selv og andre har forventninger mot oss som vi mener at vi må innfri. Koste hva det koste vil! Det gjelder å være vellykket og ikke vise svakhet. Kun på den måten ville vi ha en verdi her i verden.
Jesus derimot viser oss noe helt annet. Han oppfordrer oss å ta ham som eksempel. Han sier om seg selv: «Jeg er mild og ydmyk av sinn.» Hva betyr det ‘å være mild’? I første omgang nok det å være god mot seg selv, ikke fordømme seg selv, for eksempel egne handlinger, tanker, grenser og utseende. Verdsette seg selv – og deretter også sine medmennesker!
Den som er mild og ydmyk, anerkjenner sine egne behov og svakheter. Den tar ikke på seg unødvendige byrder for å vise seg selv, andre eller til og med Gud hvor vellykket den er. Ydmykhet er på denne måten virkelig frigjørende!
Refleksjon over søndagens evangelium: Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile. (Del 1)
Sommerferie – den beste tiden av året, så tenker nok mange av oss. Vi kan legge bak oss all mas og stress fra skole, jobb og vår hverdag. Nå er tiden inne for å slappe av, nyte sol og varme, falle til ro. Vi trenger slike tider!
Men så finner vi ut at det ikke er så rent enkelt å være i feriemodus. Det kan være vanskelig å falle til ro, legge bak seg hverdagens bekymringer og mas. Hva kan hjelpe? Vel, noen reiser til sjøs eller fjells, trekker seg tilbake til et ensomt sted for å finne ro og hvile. Andre derimot stuper rett inn i kjas og mas, tilbringer sine feriedager for eksempel i en klubb hvor de får tilbud om aktiviteter døgnet rundt. Da er det bra når ferien er over og de kan slappe av fra stresset på sin arbeidsplass.
Hvor kan vi virkelig finne denne roen og avlastningen som vi lengter etter?
Søndagens tekster kan gi oss noen hint. I evangeliet sier Jesus: «Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile.» Det høres nesten ut som en reklame for et feriested!
Hvilke byrder siktet Jesus til? Først og fremst var Jesu ord myntet på den jødiske loven med alle sine påbud som knapt noen kunne innfri. De som var innstilt til å følge loven til punkt og prikke, hadde mye stress med å ikke trå feil. Deres tankegang var: Hvis jeg trår feil, så synder jeg og da mister jeg Guds kjærlighet.
Denne byrden ønsket Jesus å ta fra dem. Det var hans oppdrag, derfor ble han menneske. Han ville opprette en ny pakt mellom Gud og menneskene som ikke lenger skulle avhenge av å følge loven, men som ville bero på en ubetinget kjærlighet. En kjærlighet som ikke var knyttet til noen krav eller betingelser.
For oss moderne mennesker er vanligvis forskrifter i Det gamle testamentet ikke noe som vi bryr oss så mye om. Men også vi kan være tynget av byrder som har med Kirken og vår personlige fromhetsliv å gjøre. Det har kommet en mengde nye bestemmelser, regler og vaner som igjen kan bli til åndelig mas.
Da er det velgjørende og livgivende å minne seg selv om at Gud, vår tro og vår spiritualitet ikke vil belaste oss, men sette oss fri!
Tekst: tanker fra p. Walter Mückstein. Bilde: Schloss Neuschwanstein, Bavaria, Tyskland (HHM).
