Messetider for jul
Menighetskontoret tar juleferie fra 20. desember til 1. januar og det kan ta litt lengre tid for å få svar på telefon og e-post henvendelser. Vanlig åpningstid kl. 9-15 fra mandag 2. januar.
Menighetskontoret tar juleferie fra 20. desember til 1. januar og det kan ta litt lengre tid for å få svar på telefon og e-post henvendelser. Vanlig åpningstid kl. 9-15 fra mandag 2. januar.
av Aasmund Vik
En av St. Hallvard menighets søyler er borte. Berit Müller rakk så vidt å fylle 93 år før hun døde fredfullt 8. desember.
Requiemmessen er på førstkommende onsdag, 20. desember, kl. 13.00 i St. Hallvard.
En plass i kirken er tom. Hun fant som regel den ytterste plassen på femte rad. Det var liksom så trygt å se henne der – søndag etter søndag, fra orgelgalleriet, der hun selv tidligere hadde vært i kirkekoret over lang tid.
Berit fikk også navnet Synøve ved dåpen, vokste opp på Vor Frue hospital i Akersveien der far var vaktmester. Som ganske ung flyttet hun over på den andre siden av Akerselva, og ble der.
Berit utdannet seg som lærer og har undervist bl.a. på Tøyen skole, og ikke minst St. Sunniva. Som lærer forlangte hun respekt, fikk respekt tilbake og var avholdt av elever og kolleger.
Hun tok permisjon fra skoleverket for å bygge opp Kateketisk Senter i Akersveien som var flyttet fra Bergen. Et intervju i St. Olav tidsskrift fra 1977 viser at dette var en oppgave hun tok alvorlig og som lå hennes hjerte nær.
Berit hadde vært enke i 35 år, etter at hennes kjære Helge døde i 1988. Sammen fikk de fire barn som hun kunne være stolt av. Hun gledet seg over alle barnebarn og oldebarn.
Berit var en inspirasjon ved sin utholdenhet i troen. Hun var en aktiv part i Kirkens liv. Hun var i komitéen som utarbeidet salmeboken ‘Lov Herren’ som kom i år 2000. Hun var leder i menighetsrådet i St. Hallvard og som pensjonist jobbet hun frivillig på kontoret.
Jeg lærte henne å kjenne som den jordnære og aktive med et sterkt sosialt engasjement. De kontemplative eller finurlige teologiske vektlegninger var ikke for henne.
Vi var sammen i en samtalegruppe gjennom to tiår, der Berit var en fin bidragsyter med sine mange gode refleksjoner utfra sin lange og rike livserfaring, ofte med sin lune humor.
Det er mange som takker Gud for hva Berit Müller har betydd for St. Hallvard og for hver enkelt, meg selv medregnet.
Fred over hennes minne!
Den indre gleden er som en kilde dypt inne i oss. Derfra veller den frem og gir evig liv (Joh 4,14). Men hvordan kan vi finne denne kilden som ligger så dypt inne i oss? Kanskje er den begravet av alt mulig annet som først må ryddes vekk for at vannet kan velle frem?
I siste søndagens andre lesning oppfordrer Paulus: ‘Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold!’
Vel, Paulus lister opp tre viktige påbud. Men det er ikke så lett å sette dem ut i livet. For eksempel: ‘Be uavbrutt!’ Det er vanskelig, kanskje umulig, hvis vi tolker ‘å be’ som å be muntlige bønner. Muntlige bønner er viktige, men vi kan ikke be dem uavbrutt.
Nei, ‘å be’ betyr her å være i en vedvarende relasjon med vår Gud, med Jesus Kristus. Som to mennesker som elsker hverandre og er forbundet med hverandre også når de ikke tenker på hverandre i enhver situasjon. Gud ønsker å møte oss i alle våre livssituasjoner. Pave Frans skriver derfor – og siterer pave Paul VI:
Jeg inviterer alle kristne, uansett hvor de måtte befinne seg, akkurat nå, i dette øyeblikk, å fornye sitt personlige møte med Jesus Kristus, eller i det minste å fatte beslutningen om å la seg finne av Ham; Jeg ber dere alle om å lete etter Vår Herre – hver dag. Ingen skal tro at denne invitasjonen ikke er ment for ham eller henne, siden «ingen er ekskludert fra den gleden Herren bringer».
Pave Frans i Evangelii gaudium, 3
Store ord som disse, kan vekke store forventninger. Det vet vi kanskje av egen erfaring når vi for eksempel forbereder vårt julesamvær med familien og venner. Vi forventer glede og fred, men ikke alltid skjer det når julekvelden senker seg.
Paven retter på forventningene forbundet med denne gleden. Det finnes ikke en overveldende, overnaturlig, ‘guddommelig’ glede som ikke kan forstyrres eller utviskes. Han skriver:
Det er gleden som vi opplever i de daglige små ting, som et svar på den kjærlige invitasjonen fra Gud vår Far (og vår Mor): «Mitt barn, ta godt vare på deg selv, etter din beste evne … Ikke ta fra deg selv dagens glede» (Sir 14:11, 14). Hvilken øm faderlig (og moderlig) kjærlighet gjenlyder i disse ordene!
Pave Frans i Evangelii gaudium, 4
«Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær.» Disse versene er fra Filipperbrevet. Og tredje søndag i advent betegnes som Gaudete-Søndag. Gaudete er latin og betyr: Gled dere!
I dag bærer presten en rosa messehagel. Det er bare to søndager i kirkeåret som blir markert slik. Gaudete i advent og Lætare i fastetiden. Lætare er også et latinsk ord og betyr ‘Fryd dere!’ Begge søndagene befinner seg omtrent i midten av de to store fastetidene som Kirken har satt opp i årets løp. Vi er omtrent halvveis til de to store høytidene i kirkeåret, enten jul eller påske. Og på begge søndagene blir vi oppfordret til å glede oss, til å fryde oss.
I lesningen på den tredje søndagen i advent hører vi den store profeten Jesaja si: «Jeg vil glede og fryde meg i Herren, min sjel skal juble i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt og svøpt meg i rettferds kappe.» Flotte, oppmuntrende ord!
Men: kan man egentlig oppfordre mennesker til å glede seg? Jeg kan ha en ytre grunn til å glede meg, da er det enkelt. Kanskje har jeg fått et nytt barn eller barnebarn. Eller en god venn har kommet på besøk. Eller jeg har fått en spennende ny jobb. Eller… Det er mange grunner til glede.
Men hva om jeg sliter med sykdom, egen sykdom eller sykdom av mine nærmeste? Eller når noen som står meg nær, er død? Eller når det skjer urettferdighet, krig og vold i mine omgivelser eller langt unna? Hvordan skal jeg glede meg da?
Mer motstandsdyktig enn en ytre grunn for glede er nok en glede som kommer innenfra, fra mitt indre, fra mitt hjerte. En glede som ikke er menneskeskapt, men som er en gave fra Gud. Hvor kan vi finne denne gleden? Her kommer et godt råd fra vår pave:
«Evangeliets glede fyller hjertet og hele livet til dem som møter Jesus Kristus. De som lar seg redde av ham, blir befridd fra synden, fra tristhet, fra indre tomhet og fra ensomhet. Med Jesus Kristus kommer alltid – og igjen og igjen – gleden.
Pave Frans ord i begynnelsen til ett av sine første brev til de troende, Evangelii Gaudium
La oss gå Jesus Kristus i møte. La oss lete etter ham. La vi oss finne av ham. Da vil vi forstår hvorfor denne søndagen oppfordrer oss: Gled dere! Gaudete!