Refleksjon over dagens lesning Tob 11,4-14 – Tobits bok – et eventyr?
På den tid satt Anna og så bortover veien etter sin sønn Tobias. Og da hun ble var at han kom, sa hun til hans far: Se, din sønn kommer, og den mann som reiste med ham. Det var Rafael. Rafael sa: Jeg vet, Tobias, at din far vil åpne sine øyne. Stryk da gallen i hans øyne. Og når han kjenner at det svir, vil han gni dem og således stryke de hvite hinner bort, og han får se deg. Men Anna løp frem og falt sin sønn om halsen og sa til ham: Så fikk jeg se deg igjen, mitt barn! Nå vil jeg gjerne dø. Og de gråt begge. Og Tobit gikk ut mot døren, og han snublet. Men hans sønn løp til og grep sin far, og han strøk gallen på sin fars øyne og sa: Vær ved godt mot, far. Men da det nå sved i øynene, gned han dem, og de hvite hinner falt som skjell fra øyekrokene. Og da han så på sin sønn, falt han ham om halsen og gråt. Og han sa: Lovet være du, Gud, og lovet være ditt navn i evighet, og lovet være alle dine hellige engler fordi du har refset meg, men også forbarmet deg over meg! Tenk, jeg ser nå min sønn Tobias.
«Alt går bra til slutt. Er det ikke bra, er det ikke slutt.» Dette ordspråket passer godt til dagens tekst og hele Tobits bok. «Det går nok bra!», hvor ofte sier vi ikke det. Mest kanskje om ikke fullt så alvorlige ting, eller?
Vi alle kjenner nok historier som ender slik. Også denne historien slutter på denne måten. Tobias, som hadde reist fra foreldrene med et viktig oppdrag, kommer endelig tilbake fra dette farlige ærend. Tobit, hans blinde far, blir helbredet og får synet igjen. Tobias har fått seg en brud, Sara, som han bringer med hjem. Til tross for at syv av Saras tidligere brudgommer måtte dø i bryllupsnatten, har Tobias stått denne prøven – fordi han var den riktige som skulle få Sara til hustru. Som helten i mange eventyr.
Allikevel slutter denne historie annerledes enn et eventyr eller en film fra Hollywood. Fordi Gud blir med i handlingen. Gud krever ikke oppmerksomhet, men aktørene i vår lesning knytter sine livshistorier til Gud. De takker Gud for å ha kommet hjem i god behold, for helbredelsen av sykdommen, for en god svigerdatter og hennes foreldre og familie.
Ja, Gud er i deres verden også ansvarlig for alt det onde som kan hende et menneske. Men disse menneskene tror at med det onde og vanskelige som kan treffe dem, ønsker Gud å føre menneskene på helbredelsens vei, på veien hen til seg selv. Gud bryr seg om sine mennesker og ønsker å leve i en kjærlig relasjon med dem. Hvordan forklarer du deg det onde og vanskelige som skjer i verden og i ditt liv? Har du overhodet en forklaring?