Gud sier: «Jord må ikke selges for all fremtid. For landet er mitt, og dere er fremmede og innflyttere hos meg.» (3 Mos 25,23 – LS 67)
Mennesket må respektere naturens lover og den fine likevekten mellom denne verdens skapninger. … Det er derfor den bibelske lovgivningen dveler ved relasjoner – ikke bare mennesker imellom, men også mellom mennesker og andre levende vesener (f.eks. 5 Mos 22,4.6 og 2 Mos 23,12). Slik ser vi at Bibelen ikke gir rom for noen tyrannisk antroposentrisitet (av gresk anthropos: mennesket; sentrisitet eller sentrisme: i sentrum) som ikke bryr seg om andre skapninger (68).
De tyske biskopene lærer at hva andre skapninger angår, «kan vi snakke om værens forrang fremfor det å være nyttig.»
Katekismen kritiserer skarpt og direkte en forvrengt antroposentrisme: «Hver skapning er på sitt vis god og fullkommen. De ulike skapningene, som er villet slik de er, gjenspeiler hver på sin måte et glimt av Guds uendelige visdom og godhet. Dette er grunnen til at mennesket må respektere det gode i hver skapning, slik at den ikke blir brukt på en måte som er i strid med skaperorden.» (69)
Skaperverket kan bare forstås som en gave fra Guds utstrakte hånd, og som en virkelighet som – gjennomlyst av kjærlighet – kaller oss sammen til et altomfattende fellesskap. (76)
Redaksjonens anmerkning: Værens forrang fremfor det å være nyttig, dette gjelder også for mennesker. Fortellingen om Kain og Abel viser følgende (LS 70): Å forsømme plikten til å ta vare på og opprettholde en god relasjon til min neste, som jeg har ansvar for både hva omsorg og trygghet angår, ødelegger min indre relasjon til meg selv, til den andre, til Gud og til jorden. Når alle disse relasjonene neglisjeres, når rettferdigheten ikke lenger bor i landet, sier Bibelen oss at hele livet er truet.
I disse gamle fortellingene, rike på symbolikk, finnes allerede en overbevisning vi deler i dag, at alt står i et innbyrdes forhold til hverandre, og at ekte omsorg for vårt eget liv og for vår relasjon til naturen ikke kan skilles fra omsorg, rettferdighet og trofasthet mot andre.
Den menneskelige frihet kan bidra klokt til en positiv utvikling, men den kan også være opphav til nye onder, nye årsaker til lidelse og virkelig tilbakegang. Slik oppstår den menneskelige historien, som kan bli frihet, vekst, frelse og kjærlighet – eller dekadanse og gjensidig ødeleggelse. Kirken søker i sitt arbeid ikke bare å påminne oss om plikten til å ta vare på naturen, men «må i første rekke beskytte mennesket fra å ødelegge seg selv». (79)
Men Gud, som ønsker å handle sammen med oss og vil regne med vårt samarbeide, kan også trekke noe godt ut av det onde vi steller i stand, for «Den Hellige Ånd besitter en uendelig kreativitet, som er Guds egen, og vet å løse selv de mest kompliserte og ugjennomtrengelige vanskelighetene i menneskelige affærer.» (80)
Bilde: Fjæremarkens kunstneriske bygg (HHM)